Minner fra fortiden blir jeg nok aldri kvitt. Dem kommer sjeldenere nå enn før, men jeg vil alltid ha dem.

Som en skygge, mørk og stum, som følger meg uansett hvor jeg er. Han. Svarte, sinte øyne som gnistrer av rus og sinne. Leiligheten. Hull i veggen, redsel og frykt. Trusler. Raseri. Stille gråt og smerte i sjelen. Hjertebank. Den følelsen av å ikke ha kontroll over mitt eget liv, min egen kropp. Rop og beskyldninger. Knekt sjel i en uendelig ond sirkel av psykisk og fysisk vold.

Jeg kan aldri glemme, men jeg må tilgi. «Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør» (luk 23,12 bibelen)

Det gjør mindre vondt nå enn før. Før jeg forsto at jeg måtte tilgi. Det har ikke vært lett men jeg har klart det. Klart å stable meg på fotan igjen etter 8 år. Fire år i helvette setter spor i et menneske. Dobbelt så lang tid har det tatt for meg å klare å elske meg selv igjen. Men det har vært verd det!

En kriger

Jeg har gått igjennom hvert sekund om og om igjen. Fordøyd. Prøvd å forstå. Kjent på følelsene. Gått igjennom tanker. Alle øyeblikk, alle opplevelser, alle grusomme ting som har skjedd. Det føles som et annet liv nå. Et liv som var før jeg kom til, tilbake til livet. Som om jeg ble født på ny. Det føles bra! Jeg er ikke lenger et offer. Jeg er en kriger. Og jeg har endelig klart å seire. Jeg har kjempet for mitt eget liv, og jeg vant.

Jeg har lært meg selv å kjenne, fra innsiden og ut. Jeg vet nå at jeg er sterkere enn jeg trodde.
Så hva nå? Hva skal jeg gjøre med dette? Med min erfaring? Hvordan kan jeg bruke den til noe bra? For jeg har ikke lyst til å bare la den gå i glemmeboka. Bare være fornøyd med å ha det godt igjen, mens mange andre fortsatt sliter.

Jeg vil være til hjelp. Derfor skriver jeg her, på psykmagasinet.no. Og håper og ønsker at jeg kan nå frem til en sjel der ute som trenger å høre at det går an å komme seg opp igjen. Leve igjen….Fri.

Les også: – Endelig kom slaget jeg hadde ventet på i mange år