Hvordan skal man forklare for de rundt seg hvorfor man ikke klarer å delta på ting, hvorfor man ikke klarer å gjøre husarbeid, og hvorfor man ikke kommer seg i dusjen? Det er veldig vanskelig å få andre til å forstå, det tror jeg alle som sliter kjenner seg igjen i.

Jeg forstår at det er vanskelig å forstå det, fordi det også er vanskelig å forklare hvorfor det er sånn. Man må ha opplevd det selv for å virkelig skjønne hva en depresjon kan gjøre med en. Og selv om man har opplevd det, kan det også være vanskelig å forstå hvorfor det er sånn. For det er jo rart. Det er jo rart at man ikke klarer å pusse tennene på flere uker. Det tar jo bare fem minutter!

Men når man er deprimert så bruker man så utrolig mye energi på å skulle klare å gjøre noe. Det kan ta fire timer å komme seg fra sofaen og til badet. Og når man først har klart det, har man brukt så mye energi at man blir liggende helt til neste dag.

Jeg har vært så deprimert at jeg ikke har kommet meg på do på en hel dag. Selv om urinblæra holdt på å sprekke, kom jeg meg ikke bort til badet. Det er rart, og egentlig ganske uforståelig, selv for meg som var midt oppi det.

Jeg hadde besøk av pappa her en dag. Han kommenterte hvor rotete det var hjemme hos meg og at jeg måtte vaske badet. Det føltes for meg ganske krenkende. Jeg vet det er rotete hos meg. Jeg vet jeg må vaske badet. Men jeg klandrer ham ikke. Han vet ikke hvordan det er å være deprimert. Han har rett og slett ikke opplevd det selv. Det er flaut å ha det så kaotisk rundt meg. Jeg liker ikke å ha besøk når det er sånn. Jeg vil jo rydde og vaske, men det føles så umulig. Det å vaske badet føles som å løpe New York maraton. Og i tillegg med dårlig kondis.

Jeg har sett at det har blitt mye oppstyr når bloggere skriver i bloggen sin at de heller ville hatt kreft enn å være deprimert. Folk blir rasende. Men jeg forstår akkurat hva bloggeren mener. Jeg også har hatt den tanken. Det er ikke det at vi bagatelliserer det å ha kreft. Så klart vil vi ikke ha kreft! Forskjellen er det at hvis man har kreft så får man mye mer forståelse. Da forstår folk at de ikke klarer å være sosial, eller at de ikke klarer å vaske huset. Depresjon og psykiske lidelser er en usynlig sykdom. Folk ser det ikke, og folk vet for lite om det til å forstå. Folk vet hva kreft er, og de kan lettere sette seg inn i hvordan det er, selv om de ikke har hatt det selv.

Så hvordan føles det å være deprimert?

Du vet den følelsen når noen du er glad i dør? Du er forferdelig lei deg, og du vet ikke hvordan du skal klare å leve uten denne personen. Sånn er det. Trist som faen. Hver dag. Du har mistet noe. Du har mistet livet ditt. Du har mistet drømmene og interessene dine. Det er en slags sorg det og.

Du vet den følelsen når du er veldig sliten? Du klarer nesten ikke å røre på kroppen din etter en travel uke med jobb og skole. Sånn er det. Bare at det er en annen type slitenhet. Du er sliten i hodet. Du klarer ikke å tenke klart. Og du har ikke gjort noe spesielt for å bli så sliten.

Du vet den følelsen når du ikke mestrer noe? Kanskje leser du til en prøve i et fag du ikke forstår, eller kanskje løper du ikke fort nok, eller at du ikke klarer å håndtere en bil. Sånn er det. Bare at det er livet man ikke mestrer.

Mange ser på deprimerte mennesker som svake negative mennesker. Det er deres egen feil fordi man er negativ, og man prøver ikke hardt nok. Det er bare å skjerpe seg. Men det er ikke sånn det fungerer. Depresjon er en sykdom, og det er ikke noe man kan noe for. Noen er deprimerte i noen uker, mens andre kan være deprimert i mange, mange år. Noen blir plutselig syk, tilsynelatende uten grunn, mens andre kan bli syke på grunn av noe som skjer i livet rundt en. Men de aller fleste depresjonene har en årsak. Kanskje har man opplevd noe traumatisk tidligere i livet, eller i tiden før man blir syk. Mange trenger medisiner for å bli friske, mens andre trenger tid og noen å snakke med.

Depresjonen tar all energien man har, og den fører til at man får et nedsatt stemningsleie, dårlig med tiltakslyst, man mister interessen for ting og man får mye angst. Dette er utrolig slitsomt og tar hele dagen. Derfor klarer man ikke å være sosial hver dag, og derfor så er det et slit å få gjort noe som helst!