«13 reasons why», årets mest kontroversielle serie. Den har i alle fall fått stempel som kontroversiell – om ikke årets. Jeg er litt sent ute. Jeg vet det. Men nå har jeg endelig fått sett denne serien som det har blitt snakket så mye om i mediene.

Kort fortalt så handler den om Hannah Baker som har tatt sitt eget liv. I kjølevannet av hennes selvmord dukker det opp en boks med 13 kassetter og et kart, på døren til Clay Jensen. Det viser seg imidlertid at ti andre elever før han, også har vært i besittelse av disse kassettene og nå er det altså Clay sin tur til å lytte.

Hannahs stemme runger ut i ørene til Clay i det han trykker på play. Skremmende, trist, sårt og vondt. Hun har laget en samling med tretten kassetter hvor hun går gjennom de ulike scenariene som har ledet henne mot stupet og som har ført til at hun tok sitt eget liv.

Alt i alt, en viktig og god serie syns jeg.

Så til det kontroversielle over det hele

For er det egentlig så veldig kontroversielt og skildre virkeligheten? Hvorfor skal den egentlig pyntes på? Et så viktig og betent tema trenger på ingen måte å dempes eller sensureres. Det trengs åpenhet, kunnskap og forståelse. For at man skal få mulighet til bare å kunne få én liten anelse om hva selvmord faktisk er. Så må man skildre det riktig, noe jeg syns de har fått til her.

Serieskaper Brian Yorkey sier det egentlig veldig bra:

– Vi ønsket å konfrontere det faktum at selvmord er grisete, stygt og utrolig smertefullt. Det er ingenting fredelig eller vakkert med det i det hele tatt. Det er fryktelig å holde ut, og det er fryktelig for menneskene som en person som begår selvmord etterlater seg. Vi ønsket å fortelle den historien på en sannferdig måte, sier Yorkey til nettstedet.

– Så vanskelig som det enn er å se på, burde det være vanskelig å se på. Hvis vi gjør det lett å se på, selger vi varer vi ikke ønsker å selge, fortsetter han. (Sitat fra Sofie Braseth sin artikkel i dagbladet, om serien.)

Forstår at det kan være en trigger

Før jeg begynte å se på serien og underveis i serien så har jeg ment ganske sterkt at dette må vi tåle. Jeg har for øvrig ventet med å se serien til nå, nettopp fordi jeg de siste månedene selv har vært dypt deprimert. Jeg vet at det å se på triste og vanskelige ting kan være triggende og dermed så ønsket jeg å vente til jeg følte meg klarere.

Så jeg forstår selvsagt ekspertenes bekymringer om smitteeffekt. Dog finnes det for øvrig mye verre ting å se på tv, og jeg føler dermed ikke denne serien i seg selv plutselig skal bli «syndebukken» for at noen begår selvmord. Det finnes også riktige og gale måter å formidle et slikt budskap på – i dette tilfellet her, så har de truffet bra.

Det var ikke så ille som folk skal ha det til

Gjennom hele serien, så er det generelt svært få scener som er triggende eller kontroversielle. Det er for øvrig individuelt hva man finner som triggende. Noe som gjør det så vanskelig å lage en slik serie, da det alltid vil være en trigger for noen. Jeg må tilføye at jeg syns den siste episoden var ekstrem vond å se. Det var sterkt og det var sårbart, trist og helt forferdelig. Men likevel, viktig.

For min del i alle fall, så er det sterkt å se reaksjonen til de pårørende, og jeg håper og tror at det heller kan være med på å forebygge, fremfor å forårsake et selvmord. Det får en til å tenke. Tenke at de rundt faktisk – om man tror det eller ei – ville fått en reaksjon. Selv om man tror at det beste er å forsvinne, så er det aldri det. Og jeg trenger å se det av og til. Se for meg hvordan de rundt meg kunne reagert.

Tidvis så føles det som en hevnaksjon, men så skjer det plutselig noe som gjør at du forstår igjen

Serien viser her én av mange årsaker til at noen velger å ta sitt eget liv. Men uansett hva som var det avgjørende for at Hannah tok sitt eget liv, så er det noen punkter de aller fleste av oss kan kjenne oss igjen i –Tomheten, håpløsheten og følelsen av å ikke strekke til. Så har man en rekke små og store hendelser som gjør at du trekkes lenger og lenger mot stupet.

Periodevis så mister jeg litt empati for Hannah, da jeg føler det tidvis blir rene hevnaksjonen. Greit, noen av ungdommene var ufyselige og var en direkte årsak til at hun tok sitt eget liv. Men i stor grad, så handlet mye om alle sin usikkerhet og frykt for ikke å passe inn.

For vi vet aldri hva som skjuler seg bak smilet. Bak masken som vi alle tar på oss i møte med andre mennesker.

Problemet er bare at deres ballast ble projisert over på Hannah, og hun ble en slags boksesekk for alle. Som igjen gjør at man får empatien tilbake og føler med henne og man forstår hvorfor hun følte seg så rådvill og fortapt, at hun følte at dette var eneste utvei.

Det er ikke mitt problem

Serien belyser et viktig og stort problem i samfunnet og på skolen. Vi kommuniserer dårlig med hverandre. Vi bryr oss lite om hverandre, så lenge det ikke er våre aller nærmeste. Alle andre på utsiden av vår egen arena, de betyr liksom ikke så mye. Det som skjer, det skjer.

Det er en «ikke mitt problem» holdning som må forsvinne.  Til tross for at ei jente har tatt livet av seg nettopp på grunn av disse ulike faktorene, så fortsetter likevel den dårlige oppførselen. Baksnakking, hat, utfrysning og ryktespredning. Som om andre ikke betyr noe. Det er trist. Det er som en sykdom.

I skolesammeheng er de voksne ofte dårlig til å fange opp de som står utenfor, eller så skyves problemene over til noen andre og i verste fall, helt under teppet. Slik skal det ikke være. Ansvarsfraskrivelse og økonomi blir dermed en ny problemstilling i slike saker.

Vi blir så empatiske, snille og varme om hjertet med en gang en tragedie rammer, men det går ikke lange tiden før man er tilbake i samme, gamle spor. Hvor man ikke bryr seg. Hvor man er stygge med hverandre og holder hverandre utenfor. Hvor man lukker øynene og ser en annen vei.

Det er essensen i denne serien føler jeg. Det er det vi må se, lære av, samt gjøre noe med.

Vi må bry oss.

Den siste scenen vi ser med Clay Jensen er etter han har konfrontert skolens rådgiver etter å ha lyttet til alle tretten kassettene. Han går ut i gangen – En tom korridor. Det ringer ut og korridoren fylles opp av elever som går hvert til sitt. De ler, prater og har det gøy.

Midt i mengden går hans tidligere venninne, Skye; helt alene. Han står og tenker litt, før han løper bort til henne og spør om de ikke bare skal gå fra skolen å finne på noe, sammen.

Scenen avsluttes med ét spørsmål og to svar:

«Har du det bra?»

«Nei! – Er det ok?»

«Det er ok, la oss gå.»

Vær ærlig – si det som det er. Ikke pakk det inn. I tillegg må vi bli flinkere til å se hverandre og akseptere hverandre. Alt er ikke alltid som det ser ut til. Vi har alle ulike toleransevinduer og noen tåler mindre enn andre, av årsaker vi kanskje ikke har en fjerneste anelse om. For vi vet aldri hva som skjuler seg bak smilet. Bak masken som vi alle tar på oss i møte med andre mennesker.

Det å gi andre skylden for at noen tar sitt eget liv, er som å gi andre skylden for at X drepte Y. Det er kun personen som trykker på avtrekkeren som er skylding. Men det kan være mange sammensatte årsaker bak denne handlingen, og det kan være individer som har vært med på – ubevisst eller bevisst – å trykke på avtrekkeren. Derfor er det så viktig å åpne øynene å se det som skjer rundt oss. Vi må si i fra når noen blir behandlet dårlig og vi må behandle hverandre med respekt.

Les også: Åpenhet er et viktig tiltak for selvmordsforebygging