Noen mennesker tar «dårlig menneske» til et nytt nivå. De drives av ondskap, men hvor kommer denne ondskapen fra egentlig? Psykopat er en betegnelse som ofte blir brukt på et ondskapsfullt menneske. Psykopatene blant oss finnes i alle samfunnslag, og er ikke nødvendigvis tunge kriminelle. Men er det født sånn eller har de blitt sånn og kan man kategorisere de som onde?

Det er rart hvordan vi mennesker er skrudd sammen. Så ulike, alle. Med hver våre gode og dårlige egenskaper. Noen mennesker er bedre enn andre. Noen er syke. Andre er friske. Et hav av ulikhet. Likevel har alle et iboende hat i oss som kan føre oss til å gjøre onde handlinger.

Vi har alle potensiale til å bli et dårlig menneske, til å bli slemme mot andre. Mye handler om oppvekstvilkår. Miljøet rundt oss påvirker oss, så det å vokse opp i et trygt hjem, med gode og trygge rammer, det er viktig. Ikke alle får denne muligheten, dessverre. Eller man kan ha et trygt hjem, men likevel oppleve utrygghet andre steder.

Utrygghet, avler utrygghet. Man blir ofte destruktiv, offensiv og sint. Sint på livet, sint på verden og sint på alle i denne verdenen. Så da blir godt snudd om til ondt.

Født sånn eller blitt sånn?

Man kan jo stille seg spørsmålet: Blir noen født onde? Altså, er de programmert som onde fra dag en? Det er vanskelig å tro at en liten, uskyldig og søt baby, plutselig skal vokse opp til å bli en hensynsløs drapsmann for eksempel. Men det skjer jo, så hvorfor skjer det?

Det skjer jo med de som har hatt alle forutsetninger til å klare seg også. Det er ikke bare de som har lidd under omsorgssvikt og vold som selv blir voldelige. Det er noen som bare ikke har alle de «riktige» koblingene i hjernen sin. Som dermed gjør at de utvikler antisosiale trekk. Som gjør at de blir sinte, hatefulle og til og med farlige for omverdenen.

Skjuler seg bak sjarm og «godhet»

Det er rart å sitte å se bilder av en smilende person. En person som tilsynelatende er snill, god, oppegående og fungerende i samfunnet. Med barn og hele pakka. Men så vet du at denne personen er alt annet en snill og god. Det er en drivkraft i denne personen som styres av alt annet enn godhet, hvor formålet er å forpeste livne til alle rundt seg, i alle fall de denne personen har utpekt som sitt offer. Hva får en person til å gjøre slikt, altså peke seg ut et offer, for så å torturere dette menneske både psykisk og fysisk?

Er det dårlige oppvekstsvilkår? Kultur? Miljø? Eller en medfødt defekt i hjernen? Og når skal man da gå fra empati for dette mennesket, altså føle synd for en person som «ikke vet bedre», til å kategorisere det som et kalkulert ondskapsfullt menneske? For til syvende og sist, er ikke dette mennesket, disse ondskapsfulle personene, også et like stort offer for andres ondskap som dermed har gjort dem til det de er i dag?

Et helt samfunn som styres av ondskap

Man har fortsatt kulturer og samfunn som styres av vold, hat og undertrykkelse. De får denne dritten inn med morsmelk; ondskapen er en del av styresettet deres. Så hvordan skal man kunne klandre de barn som vokser opp med å lære seg at vold og undertrykkelse er det eneste riktige? De vokser selvsagt opp på et tidspunkt og må stå for egne valg og handlinger, men det skjer noe med hjernene til oss mennesker når vi vokser opp under slike vilkår.

Det er så vanskelig. Empati er så vanskelig, for igjen: Når skal man gå fra empati for dette mennesket, til å kategorisere det som ondskapsfullt? Dette spør jeg meg selv daglig.

Psykopatene blant oss

Jeg blir så sint og frustrert når jeg ser all denne ondskapen som skjer i verden. Både i det store verdensbildet, men også i de små bildene. Hverdagsbildene til mange enkeltindivider som daglig får sine liv forpestet av ondskapsfulle mennesker. Mennesker som  livnæres av å trykke andre ned. Ondskapsfulle mennesker som bare er sånn? Eller som har blitt sånn?

Spørsmål som igjen setter igang en rekke tankekors; For en syk person kan jo i utgangspunktet ikke klandres for å være syk. En person som har blitt syk på grunn av omstendighetene, kan heller derfor ikke klandres. Ikke helt og holdent, for vedkomme har jo til syvende og sist vært et offer. Samme offer som han eller hun i dag livnærer seg selv på.

Disse såkalte psykopatene blant oss – for psykopatene er ikke bare tunge kriminelle, drapsmenn – de finnes overalt i samfunnet og de skjuler seg bak et sjarmerende smil. Et fantastisk ordforråd, sjarme og tilsynelatende perfekte familieforhold. Det som skjer når dørene lukkes bak dem i det de trer inn i sin trygge «hule», det får ingen se. Det får ingen vite om, ikke før det er for sent i alle fall. Ikke før denne personen har klart å rive ned trygghetsfølelsen til sine nærmeste – til sine ofre. Så er sirkelen i gang. Historien har jo en tendens til å repetere seg selv.

Miljø og arv

Så kan man som sagt gå tilbake i barndommen til disse menneskene. En barndom som ofte er preget av lite, eller ingen grenser. En barndom som kanskje er preget av vold og annen form for omsorgssvikt. Eller en barndom som er preget av andre miljøbetinget hendelser som har formet og endret hjernens struktur til noe ondskapsfullt. Så kan man spørre: Er det da dette menneske som i seg selv er ondskapsfullt, eller er det dets opplevelser gjennom livet som har gjort dem slik?

Miljø og arv er som kjent faktorer som spiller inn, hva som veier tyngst vites vel ikke helt sikkert. Uansett så er det forferdelig vondt og vanskelig alt sammen. For man vil til syvende og sist vrenge disse menneskene som tørkekluter og kaste dem fra oss. For de forpester livene til de rundt seg. Og uansett hva man har opplevd. Uansett hva slags hjernestruktur man har, så er det ikke greit å forpeste livene til de rundt deg. Likevel så er det vanskelig å ikke føle sympati med dem også, for i deres virkelighet så er de nødvendigvis ikke onde. I deres virkelighet så er det de som er ofrene, hvorpå de kun gjør det de kan for å overleve.

Det er ikke din feil eller ditt ansvar

Det er rart hvordan vi mennesker er satt sammen. Hvor ulike vi er og hvor ulikt vi alle utvikler oss. Ondskap – er det medfødt eller er det miljøbetinget, som bringer meg til neste spørmål: Er psykopaten ond, eller er han syk? Det er noe jeg stadig spør meg selv.

For er det medfødt, ja så er det ingen håp for endring, samtidig er det jo synd på disse personene, for de har jo blitt født syke. De er jo ikke skyld i at deres hjerne ikke fungerer slik den burde gjøre. Samme gjelder hvis det er miljø – for de er jo ikke skyld i at alle de rundt har sviktet. At samfunnet har sviktet og etterlatt dem til seg selv for å bli ondskapsfulle tyranner. Jeg klarer ikke å finne et riktig svar – en konklusjon på disse spørsmålene.

Noen ganger blir jeg så sint og tenker at slike mennesker burde låses inne på livstid for så å kaste nøkkelen. De fortjener ikke dagens lys. For noen handlinger er så onde, så groteske og så ødeleggende. Andre ganger får jeg empati og sympati for disse personene, for de er jo til syvende og sist et offer selv. Offer får dårlig genetikk eller offer for miljøbetingede hendelser som har preget dem til å bli psykopater.

Så hva gjør man med slike mennesker? Det er ikke godt å si. En ting er sikkert i alle fall, og det er at man må snu å løpe en annen vei når man møter på dem. Uansett hvor synd man syns på dem, hvor mye empati man har, hvor mye skyld man føler – LØP! Det er ikke din feil, det er ikke ditt ansvar.

Les også: Fanget i grepet til psykopaten

Aktuelle lenker:

Wikipedia – Ondskap

Webpsykologen.no – Ondskapens psykologi

Webpsykologen.no – Ondskap eller galskap?

psykopaten.info – Hva om psykopaten er ens eget barn?

psykopaten.info – 250.000 psykopater i Danmark

psykopaten.info – Er du sammen med en psykopat?

psykopaten.info – Støttegrupper og andre nettsteder