Opptur – Man skulle tro det var utelukkende positivt. Men for meg så er det ikke alltid slik. En opptur kan føre med seg mye negativt, for når oppturen regjerer, så forsvinner impulskontrollen. Den kritiske tenkningen svekkes, og jeg er bøyelig for å gjøre ting jeg ellers ikke ville gjort.

I tillegg er det slitsomt. Den indre uroen som tar over. En kropp som er i høyspenn. Tanker som raser gjennom hodet, et hode som bobler over av ideer. Ideer og planer som helst skulle vært gjennomført i går.

Jeg blir rett og slett «høy»

Jeg bobler over av energi og kreativitet. Brukt riktig, så er denne tilstanden fantastisk. Stort sett har jeg kontroll. Jeg tar ikke helt av hvor jeg mister bakkekontakten helt, heldigvis. Men jeg gjør av og til en og annen ting som ikke er så lurt, og lommeboken er vel den som får mest gjennomgå, noe som selvsagt er ille nok i seg selv. Men jeg kunne gjort mye verre ting, jeg kunne mistet meg selv helt, gitt meg hen til impulsene og gitt totalt faen. Jeg er heldigvis ikke der.

Likevel så er det slitsomt. For meg er det slitsomt. For bare litt økt snakketrang kan være nok for å skape skam i ettertid. For med sterk sosial angst, så er det ikke kult å ha vært «høy» en periode. De rundt meg legger nok ikke en gang merke til det. Men jeg gjør, for jeg vet at jeg ikke er meg selv.

Litt sånn som når man er full

Man sier og gjør ting man ofte ellers ikke gjør, man blir mer frempå. Man danser kanskje på bordene, fremfor den vanlige sofadansingen. Man snakker for å overdøve musikken, helst så hele rommet hører at du er til stede. Man hiver seg inn i diskusjoner man kanskje burde unngå. Diskusjoner om politikk, religion, krig fred og sånt. Med sterke meninger og full av «falskt» mot, så kan det som regel bare gå en vei.

Etterpå sitter du tilbake skamfull. Forlegen. Sint. Hvorfor kunne du ikke bare holde kjeft? Tatt det litt med ro, ikke vært så frempå. Ikke vært så pågående. Så full. Dog er det enda en ting når man er full, når man frivillig setter seg i en slik situasjon, hvor man frivillig tillater at man går inn i en slik tilstand. Da må man nesten bare takke seg selv. Når man derimot blir slik, fordi noe i hjernen din ikke fungerer helt som det skal alltid, så er det enda mindre kult. For da har du ingen kontroll. Det bare skjer. Du bare blir slik. Ofte uten forvarsel.

Opptur for meg er ofte slitsomt

Den indre uroen som oppstår er slitsom. Den boblende energien som jeg ikke klarer å roe ned. Når mørket senker seg og når lysene slokkes, så er fortsatt lyset i hode mitt på. Alle ideene, planene, hvordan de skal gjennomføres. Alle pengene som brukes til å gjennomføre ideene. Ofte gode ideer, om jeg skal si det selv, men ikke alltid så gjennomtenkte og strukturerte planer som følger med og da fungerer ikke en god ide alltid.

Alle tankene om hvordan alt skal bli så bra. Hvordan jeg skal «redde» verden. Neida, er ikke stormannsgal, bare litt «høy», bare en metafor for at jeg havner i en tilstand hvor alt kan fikses, hvor alt er bra og hvor jeg føler jeg har verden for mine føtter, uten å tenke konsekvenser. Som når du tar valg i påvirket tilstand. Valg du ikke alltid kan stå innafor dagen etterpå, fordi hjernen din ville noe annet, enn det den fornuftige «edrue» hjernen din ville gjort.

Plutselig over natten, så skal jeg få en strukturert hverdag. Jeg skal begynne å trene, og legger meg på høyde med en toppidrettutøver, noe jeg selvsagt på ingen måte er i stand til å kunne gjennomføre. Lage middag til «riktig» tid hver dag. Jeg skal begynne å jobbe – jeg har heldigvis lært meg til å kontrollere impulsene såpass, at jeg ikke sender ut et titalls søknader til jobber jeg selvsagt ikke kan ta. Slike telefonsalg jobber, for eksempel, eller andre salgs jobber.

Klarer ikke å rode ned

Lille meg, med så angst for folk at jeg noen ganger knapt tør å se ut av vinduet, skal liksom jobbe fulltid som en pågående selger. Hinsides all fornuft. jeg har endelig forstått at dette ikke lar seg gjøre, selv når jeg er «høy». (Stort sett i alle fall.)

Ja, alle disse tankene som raser gjennom meg, med en boblende energi. De gjør meg sliten.

Men jeg stopper ikke av den grunn. For det klarer jeg ikke. For mange tanker til å slappe av, så da må jeg gjøre noe. Sitte oppe hele natten for eksempel, for det er da jeg blir mest kreativ. Det er da jeg er klar for å «redde verden» – Eller meg selv, om du vil.

Jeg sier jeg er høy, men i realiteten er det hypomani

Så på en måte er jeg litt høy – for det er det bipolar lidelse er. To poler som veksler mellom høyt og lavt stemningsleie. Hvor «høy» selvsagt er en opptur. Stort sett er det gøy. Livet smiler og ting er bra. Men det er som sagt også slitsomt. For all den indre uroen. Skapetrangen. Tankene som raser. For ikke å glemme den enorme irritabiliteten som oppstår, det er slitsomt. Så en opptur er ikke bare en opptur. Det er ikke bare glede.

Alt som fører med en slik opptur er heller ikke bare fryd og gammen. «The aftermath». Tiden du sakte men sikkert blir edru, og plutselig forstår at alt du har sagt, alt du har gjort, kanskje ikke var så lurt likevel. Angsten tropper opp og banker kraftig på døren. Du legger deg i fosterstilling – FAEN, at jeg aldri lærer! Så ligger du der litt i angsthelvete, helt til depresjonen sniker seg innpå og vips, så blir alt mørkt igjen….

Les også: Manien er på mange måter en befrielse, men likevel et fengsel

Aktuelle lenker:

Erfaringskompetanse.no – Min bipolare lidelse

Helseinfonett.no – Bipolar symptomer – Dette bør du sjekke