Nytt år, nye muligheter.  Alt går i sirkler. Det er jo det samme hvert år. Hele året er fylt av opp og nedturer, likevel så er det som regel alltid oppturen man snakker om og som man viser. Mens man gjemmer seg bak falske, perfekte, fasader hele året. 

Ved starten av det nye året, så er dette jaget om det perfekte ekstra stort, for da er det jo disse nye mulighetene til å oppnå det man ikke klarte å oppnå i året som har vært. «Dette året, det er året», sier man til seg selv i en naiv tro om at det faktisk denne gangen skal bety noe.

Så streber man da, etter det «perfekte», som jo ikke eksisterer:

Den perfekte kroppen.

Den perfekte bilen, huset, hagen.

Den perfekte reisen.

Den perfekte kjæresten.

Den perfekte jobben.

Lista er underlig og artiklene hoper seg opp gjennom det første kvartalet – artikler som forteller hvordan du skal klare å oppnå alle disse tingene. Når man da i slutten av kvartalet innser at det perfekte er uoppnåelig, så swiper man på et par filtre på Instagram og Facebook, smiler og deler de «perfekte» øyeblikkene, mens den grufulle sannheten blir godt gjemt bak husets fire vegger, bak ulike fasader man bygger seg opp gjennom året.

Alt skal begraves bak falske smil og perfekte fasader

Alle har det, en bagasje, en ryggsekk. Tung som lett, så finnes det noe der. Men det skal ikke vises, det skal begraves i falske smil og tilsynelatende perfekte fasader.

Tårene, blodslitet, at familien går i oppløsning, at man kanskje holder på å miste huset, eller at ektefellen egentlig er en mishandlende psykopat, det er det ingen som snakker om. Man viser kun «perfekte» hverdagsglimt. Så står man på tampen av året da, igjen, og skal ønske alle et riktig godt nyttår. Må det bli bedre enn det gamle. Nytt år, nye muligheter.

Enda et nytt år bak fasader og glamorøse filtre. Enda et år basert på løgner og bedrag, hvor man mot slutten er så utbrent av å holde fasaden at man helst bare vil ta kvelden. For godt.

Alt vi ikke fikk gjort i år 2017, gjør man til neste år, og slik går årene. Så nytt år, nye muligheter, hva betyr egentlig det? Er det ikke bare en god unnskyldning å bruke, for alt det man ikke fikk til det foregående året? En måte å gi oss selv litt bedre samvittighet for å ha mislykkes og en måte å utsette alt på. For til neste år, da er året hvor alt skal bli så bra. Selv om det i følge Facebook profilen og Instagram profilen har vært perfekt hele året.

Depresjonståke

Mulig det er depresjonen som prater og at jeg nok er litt langt nede i min egen dritt at jeg dermed bare må svartmale andres glede over dette nye året med de nye mulighetene. For i depresjonen så går ting ofte i meningsløse sirkler og man legger merke til ting, man ellers ikke ville ofret en tanke. Ting som, i depresjonståka, gir mening.

Alt blir meningsløst. Poengløst. Påtatt.

Dermed føles det helt meningsløst å ønske folk godt nyttår, år, etter år. Så gjør jeg det likevel i et håp om at det denne gangen skal bli et godt nyttår. Men så er det, det samme gamle. Hvert eneste år. Når skal denne sirkelen bryte? Når skal disse meningsløse mantraene faktisk gi mening. Begynne å bety noe?

Jeg skrev selv følgende på facebook i år:

«Som alle år, så har 2017 også bydd på både opp og nedturer. Man kommer vel ikke unna disse opp og nedoverbakkene. Men på mange måter har det vært ekstra tøft i år kjenner jeg.

Likevel så har det også vært utrolig bra. Setter uendelig pris på alle flotte mennesker jeg har i livet mitt (ingen nevnt, ingen glemt, dere vet hvem dere er). Og de, sammen med den fantastiske, lille familien min, har selvsagt stått for oppturene.

Livet er ingen dans på roser, utfordringer kommer ofte som perler på en snor og noen ganger er de så vanskelige å hanskes med at man bare vil slippe alt, gi opp og hoppe av hele livet. Men livet er lånt tid som vi aldri får igjen. Så de små øyeblikkene, de er verdt å leve for selv om det virker aldri så håpløst. Og håpet og troen på bedre tider, kommer man langt med.

Uansett hva du må stå ovenfor, så håper jeg 2018 blir et bra år, om ikke så har man jo alltids neste år og neste år igjen (forhåpentligvis), hvor man, om ikke hele tiden, så i alle fall i små øyeblikk, kjenner på gleden over å være til. Riktig godt nyttår alle kjente, kjære, og bekjente»

Pynter på sannheten

Avslutningsvis legger jeg til noen bilder til denne statusen, for å illustrere.  Perfekte stemningsbilder, som illustrerer hvor flott og fantastisk de små øyeblikkene er, men utelater de bildene hvor tårene strømmer og jeg har totalt sammenbrudd.

Når album på album samles opp av slike øyeblikksbilder, så er det klart det kan se ut som man har det perfekt. Men man må ikke glemme; det er bare øyeblikk. Og gud som jeg setter pris på disse øyeblikkene! Men det er dog ikke virkeligheten at det er slik hele tiden, noe som i dagens fasadesamfunn er viktig å formidle.

For sannheten bak dette øyeblikket, det er ikke bare smil og glede. Det er angst, depresjon og vonde tanker i forkant – Mange faktorer som egentlig gjør at jeg stort sett går glipp av slike øyeblikk. Men denne dagen klarte jeg det, og det ble også tilfeldigvis fanget opp i et «perfekt» blinkskudd. En brøkdel av et sekund, av et øyeblikk.

Frykten for hva folk må tenke når jeg er ærlig

Når jeg har trykket publiser, så får jeg en vond smak i munnen. Tygger på ordene jeg nettopp har skrevet. Forsøker å være ærlig, samtidig som jeg rosemaler, fordi det må jo ikke bli for negativt. Blar nedover feeden min:

«Godt nyttår» «Ønsker alle et perfekt nyttår» «Velkommen 2018! Nytt år, nye muligheter».

Korte, konsise lykkeønskninger, mens jeg kommer med en roman, riktignok om sannheten, dog likevel ikke helt passende i denne strømmen av perfeksjon og positivitet. Tenker på om jeg i det hele tatt egentlig mener det positive jeg skriver om dette med å ha håp, om å gripe fatt i de små øyeblikkene.

For sammenliknet med de 352 dagene som året består av, så er det ikke mange av disse dagene som er «perfekte». De er ikke i nærheten av perfekt, og de gode øyeblikkene varer av og til bare i en brøkdel av et sekund. Så jeg sitter her selv og opprettholder fasaden. Viser en pyntet sannhet, bak fasader som skjuler dype depresjoner, angst, sammenbrudd, konflikter…Jeg gjemmer meg bak denne fasaden, for ikke å fremstå alt for negativt. For hva måtte folk tenke da?

 Ok, nå strekker jeg meg langt i åpenhetens navn; Men dette blir aldri vist på facebook. Sammenbruddene. Angstanfallene. Fosterstillingen man inntar, med det tomme blikket hvor man blir liggende å se ut i intet…

 

 

Viser ikke det som skjer bak fasaden

Hvis de blar litt nedover profilen min på Facebook, så er det ikke mye som tilsier at året 2017 har vært et jævlig år. For det lille jeg har delt av personlige ting, det er jo utelukkende positive og, så nærme man kan komme, perfekte øyeblikk, sammen med familie og venner. Altså er det ingenting som antyder at det har vært noe som kan forklare at dette året har vært jævlig. Slik er det vel på de fleste profiler, en konstruert sannhet, med de beste øyeblikkene.

Vi ser oss blinde på denne «sannheten». Skulle man under all formodning plutselig høre at ting ikke er slik fasaden tilsier, så får man sjokk for Facebook sier jo noe annet. Vi glemmer at Facebook, blogg, Snapchat, Instagram; det er bare små, utvalgte og nøye gjennomtenkte øyeblikk som deles. Og det er nettopp dette som gjør alt ekstra meningsløst, når man skal fortsette denne løgnen, år etter år, både i virkeligheten men også denne virtuelle virkeligheten vi det siste tiåret har opparbeidet oss.

Vi har mistet gangsynet

 Vi repeterer det samme om og om igjen. År etter år. Det skjer jo selvsagt noe nytt hele tiden, men til syvende og sist så ender vi alltid på samme sted; Hvert år setter vi opp et tre i stua, kjøper masse gaver til hverandre hvor man selvsagt er opptatt av prislappene og at man skal gi hverandre gaver som omtrent koster det samme. Altså kunne vi egentlig bare byttet penger.

 For deretter å samles rundt middagsbordet, med et hav av gaver (med tilnærmet lik verdi) under dette treet, som vi hemningsløst kaster oss over. Ting vi har ønsket oss, men som vi ikke har tatt oss råd til å kjøpe i løpet av året. For man har jo ikke penger til å unne seg slikt. Penger vokser jo ikke på trær må vite.

 Likevel så har vi råd til å bruke tusenvis av kroner helt på slutten av året, på en hel masse ting som andre har ønsket seg i løpet av året, som heller ikke de har tatt seg råd til å kjøpe, men som også de nå tar seg råd til å kjøpe til andre. Skjønner du hvor jeg vil hen? En helt poengløs, meningsløs skikk som egentlig avler overforbruk, utakknemlighet og hvor man mister totalt gangsyn på viktige verdier.

Misforstår meg rett

Visst er det koselig. Jeg elsker det. Jeg elsker treet i stua. Jeg elsker å få gaver, jeg elsker å gi gaver og å se gleden til de som forventningsfullt pakker opp. Det gir en indre glede. Men i depresjonens jerngrep, så klarer jeg liksom ikke bare å ta det for det, det er. Jeg grubler. Tenker. Vandrer inn i disse tankerekkene hvor konklusjonen alltid blir: Meningsløshet – alt er bare meningsløst.

I tillegg så forsvinner litt av gleden og meningen bak det hele i dette jaget. Jaget om å kjøpe fordi man må, og ikke fordi det er en koselig gest. At man føler press til å gi tilbake, hvis noen du ikke på forhånd har avtalt med, skulle finne på å kjøpe en liten ting til deg. Hvor du da er opptatt av verdien på det du har fått, slik at du kan kjøpe noe til samme verdi tilbake. Altså, bytte penger.

Det er jo ikke det, det skal handle om. Det skal være koselig, ikke avtalt. Giverglede, skal ikke være en avtale mellom to eller flere parter, hvor man på forhånd bestemmer hvor mye man skal gi til hverandre. Man skal gi fordi man ønsker og føler at personen man gir til fortjener det. Man skal gi etter evne og man skal gi fra hjertet. Ikke etter en nøye gjennomtenkt liste med spesifikke ønsker. Og det er jo slik julen har blitt. Som dermed igjen fører meg tilbake til denne meningsløsheten.

Nytt år, nye muligheter

Så kommer «The Big finale»; nyttårsaften, hvor man sprenger titalls tusen til værs, gjerne med litt sterkt i glasset for å forsterke illusjonen av denne «perfekte» lykken man så fint har vist gjennom hele året. Man klemmer og kysser, ønsker hverandre et godt nyttår, med nye muligheter. «Dette året, det er virkelig året», sier vi til hverandre. Så starter alt sammen på nytt, 352 dager til neste gang.

Som hovmesteren sier til grevinnen: «Same procedure as last year».

Det er mitt ønske for 2018. At du, jeg, vi, kan være ærlige – uten skam, uten frykt, uten å føle at man må «pynte» på sannheten og uten dømmende blikk. At man ikke bare i en kort oppsummering på Facebook, på slutten av året sier at dette året er det jævligste året, mens profilen ellers viser noe helt annet.

Vær ærlig. Vær åpen. Fortell og vis hvordan livet er. Hvordan opp og nedturene er. Ikke rosemal og gjem deg bak fasader som tegner en illusjon om noe som ikke eksisterer – det perfekte.

Så med det ønsker jeg deg som leser et riktig godt nyttår, et nytt år uten falske fasader. Må det gode bli bra og må du få styrke, mot og støtte til å takle det vonde <3

---

Les også: Bak fasaden