Å gruble er fortidsrettet, med fokus på hva som har gått galt – og hvorfor. Mens bekymringen vekker uro og nervøsitet, er grubling som en magnet på nedstemthet og følelse av utilstrekkelighet. – Kognitiv.no

Jeg vet at jeg burde legge meg. All fornuft tilsier at jeg må legge meg nå. Men noen krefter i meg motarbeider meg. Vil ikke. Jeg klarer aldri helt å sette fingeren på hva det er. Det er lenge siden jeg har hatt det sånn nå. En uforklarlig trang til å være våken. Til ikke å sove.

Rasjonelt sett så handler det om at jeg er redd. Redd for morgendagen, så da tvinger jeg meg til å være våken. Finnes ikke noe logikk overhode over denne irrasjonelle og destruktive tankegangen, annet enn at når man sover, så vet man aldri hvilken tilstand man våkner i, igjen. Men så vet jo den rasjonelle delen av meg at det er umulig å holde seg våken til evig tid, så på et tidspunkt så må jeg legge meg. Så hvorfor skal det da være så vanskelig å gjøre nettopp det?

Så er det all denne grublingen. Jeg kan sitte å gruble til jeg blir gul og blå, men kommer aldri noe nærmere en løsning. Fortiden kan jeg ikke gjøre noe med. Morgendagen kan jeg heller ikke gjøre så mye med. Det eneste jeg kan styre er her og nå. Men det er et kunststykke å få det til; Altså å leve i nuet. Uten å gruble over fortiden, eller bekymre seg for fremtiden.

Gruble

Det å gruble har lenge vært en avhengighet for meg. En avhengighet som jeg sakte men sikkert har begynt å bryte ut av. Fått kontroll på. Trodde jeg. Grublingen har nemlig klart å sno seg inn i livet mitt igjen og tar over tankene mine, en etter en. Helt underbevisst.

Å gruble leder til depresjon, depresjon leder til bekymringer, som igjen leder til angst; vipps så sitter du der i den berømte sirkelen. helt ute av stand til å forklare hvorfor man hopper inn i den. Gang på gang.

Grubling leder ingen vei, jeg vet det. Jeg finner ikke noe svar. Blir ikke noe klokere. Løser ingen verdensproblemer eller blir noe videre lykkelig av å gruble. Likevel så fortsetter jeg. Og selvsagt foregår det hele på kveldstid når roen senker seg over verden og andre gjør seg klare for å hvile av seg den hektiske dagen.

Forskjellen på nå og tidligere er for øvrig at jeg nå klarer å fange det opp oftere og bedre, men er det nok til å holde det i sjakk fra en eventuell nedtur?

Krisemaksimering

AAAh, der har vi den også; Angsten. Ingen ild uten røyk. Angsten ligger også der og ulmer. Ikke som et inferno som tidligere i år, men som en liten ulmebrann som sakte men sikkert sprer seg. Rolig og kontrollert, akkurat nok flammer til å volde skade, men ikke nok til å brenne alt til grunne.

Det er vel bare et spørsmål om tid før infernoet våkner igjen. Krisemaksimering.

Tåle det vonde

Jeg proklamerer stadig hvordan man må tåle det vonde om dagen. «Stå i angsten.» «Aksepter at det er en dårlig dag.» «Det er ikke farlig.» «Slik er livet, du må stå i det vonde, la det kommer og møt det med vennlighet.» Jeg repeterer til det kjedsommelige og jeg har virkelig klart å overbevise meg selv. Så mye at jeg ønsker å overbevise andre om det samme. Men hva når metodene dine begynner å skrante? Når disse verktøyene du flittig har brukt, plutselig blir slitte og ødelagte?

Da er det ikke like enkelt lenger. Det blir hakk i plata. Essensen i budskapet forsvinner og plutselig sitter du med et puslespill på tusen biter som du delvis må sette sammen igjen, og igjen.

Jeg VET, vet hva som må til. Hva jeg må gjøre. Hva som funker og hva som ikke funker. Hva som gjør meg godt og hva som ikke gjør meg godt. Likevel, når denne hersens skyggen kommer og tåkelegger tilværelsen, så blir alt plutselig så fjernt. Alt blir så mye vanskeligere, uhåndterlig og på ny vokser skammen. Følelsen av nederlag. Følelsen av håpløshet, hjelpeløshet og total udugelighet.

For hvorfor skjer det samme gang på gang? Hvorfor kan jeg ikke bare klare å fungere som alle andre? Hvorfor må alt være så ekstremt krevende. Så kalkulert. Så rutinepreget. Så altoppslukende. Stressende. Vanskelig og uhåndterlig. Hvorfor?

Skal ikke gi opp, jeg nekter

Likevel så er det fristende. For tåka legger seg over fargene jeg har sett så klart de siste månedene. Gråtonene har begynt å bre seg over regnbuen og stormen er på vei. Spørsmålet er bare hvor kraftig denne stormen blir. Er det nødvendig med et OBS varsel, eller er det bare en forbigående bris? Er det klassifisert som den verste sort av stormer; en ødeleggende tornado? Eller er det en liten ministorm som bare vil herje litt fra seg før vinden stilner og solen begynner å skinne igjen?

Det hele er opp til meg. Det er bare et enormt ansvar som tidvis føles helt håpløst og uløselig. På samme måte som jeg ikke kan styre været, så kan jeg heller ikke styre de fysiologiske defektene mine. Men jeg kan forberede meg, søke dekning og gjøre det jeg kan for at stormen skal ødelegge minst mulig.

Ikke minst: SLUTTE å gruble!

Les også: Jeg er redd for å sove om natten

Relevante lenker:

Kognitiv.no: Kontroll over kvernetanker og vedvarende grubling

Modum-bad.no – Hvordan hjelpe pasienter som grubler og bekymrer seg mye?