Jeg har tenkt mye  på hva det å få diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse har gjort med meg. Det å få denne diagnosen har en lei bivirkning, nemlig det at jeg har begynt å tvile på meg selv.

Personlighetsforstyrrelse er et stygt ord. Har jeg en forstyrrelse i personligheten min? Ikke nok med at jeg har de symptomene som har gitt meg den diagnosen, men jeg har i tillegg fått et ekstra problem. Jeg går rundt og tror at alt jeg tenker og føler er feil. Hver gang jeg reagerer følelsesmessig på en ting, tror jeg at det er høyst unormalt å reagere som jeg gjør fordi jeg har jo en personlighetsforstyrrelse.

Hvis jeg ser en grønn sofa, og noen forteller meg at den er rød, tror jeg automatisk at jeg tar feil. Mine tanker er feile for jeg har jo en personlighetsforstyrrelse!

Og hvis jeg for eksempel blir sint når jeg føler meg avvist, tror jeg det er feil å bli sint, og at jeg ikke egentlig er blitt avvist. Å føle seg fort avvist er jo et av symptomene på diagnosen min, og diagnosen er jo en personlighetsforstyrrelse, så når jeg blir sint er jo det sikkert fordi jeg har en forstyrrelse i personligheten min, og det jeg reagerte på var sikkert ikke reelt.

En av tingene som har gitt meg diagnosen er at jeg har problemer med å regulere følelsene mine. Men alt dette med personlighetsforstyrrelse gjør at jeg har ennå større problemer med å regulere følelsene mine, siden jeg tror alle følelsene mine er feile! Men stort sett alle mennesker reagerer når de føler seg avvist. Og avvisning er en helt normal ting å føle på. Og alle de andre tingene jeg reagerer på er også helt normalt å reagere på. Forskjellen er at jeg kanskje reagerer sterkere enn normalt noen ganger.

Det som er lett å tenke når man får en diagnose er at man er diagnosen sin. Og det gjør det ikke lettere når systemet behandler deg som en. Det skjer dessverre veldig ofte når man har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Man blir satt i bås, og alle blir verdensmestere i deg og tror de på forhånd vet hva som hjelper. Eller rettere sagt; de tror de vet hva som ikke hjelper. De mener at det ikke hjelper å gi deg sympati, støtte og oppmerksomhet, for da blir du dårligere. Noe som ikke nødvendigvis stemmer. I de fleste tilfellene jeg vet av, stemmer det ikke.

Det som er viktig for deg med samme diagnose som meg, er at du ikke er en diagnose. Du er et menneske. Ikke heng deg opp i symptomene dine, og ikke tro at alt du tenker og føler er feil. Det er normalt å ha følelser. Og det bør du fortelle de du møter i systemet – DU ER IKKE EN DIAGNOSE, DU ER ET MENNESKE!