Det er rart hvor fort ting snur. Særlig på kveldstid. Da er alt så rolig og man får virkelig tid til å trekke seg inn i tankene sine.

Jeg kjenner virkelig på angsten nå. Den bare veltet over meg. Og den er på vei til å overta kroppen min. Tanker om livet, døden og meningen med det hele. Hva er vitsen? Vi lever for å en dag dø. Når som helst kan den inntreffe oss. Døden.

Vi er så altfor skjøre og ingen vet hva morgendagen vil bringe. Hvorfor må vi dø? Hva skjer etter døden? Hvorfor kan jeg ikke nyte øyeblikket her og nå uten å tenke på hva morgendagen bringer?

Hva er meningen med det hele? Hvorfor er vi her, og hva gjør at jeg kan sitte her å skrive om en tilværelse som er bygget opp på irrasjonell frykt, mens andre faktisk opplever denne frykten hver dag?

Kontraster

Jeg ser to voksne i en bil sammen med en fire år gammel gutt i baksetet. De har tatt overdose. Helt borte, mens gutten sitter der helt alene. Forsømt av de som skal gi han trygghet og kjærlighet. Bilde trenger seg gjennom netthinnen, fester seg i minnet og mammahjertet brister.

Hva er det som gjør at livet er så forferdelig slemt mot noen, og hvorfor skal uskyldige barn rammes av voksnes uansvarlighet og dårlige valg? En evig ond sirkel for mest sannsynlig startet det hele med deres foreldre, og foreldrene før dem igjen. Så hvem skal man da egentlig legge skylden på? Til syvende og sist så var det livet som rammet dem alle.

Et nytt bilde dukker opp. En avmagret liten gutt som suger på armen sin. Litt fordi han er sulten og litt fordi han er redd, kanskje. Han trenger trøst. Han trenger mat. Han trenger livet. Det fine livet har å by på. Ikke det vi ser på bildet. Hvor mange flere er det ikke som ligger akkurat slik som han?

Og her sitter jeg da, i en 70 kvm leilighet med mat i kjøleskapet, varme når jeg trenger det, og aircondition når jeg trenger det. Vann i springen. Overflod av klær i skapene. Her sitter jeg i sofaen min og skriver på datamaskinen min mens jeg lurer på hvordan vi skal få rå til ny tv fordi vår tv sa takk for seg i går.

Hvilke kontraster. Forferdelige kontraster. Jeg får en ekkel smak i munnen.

Teksten fortsetter under bildet

Så mange ubesvarte spørsmål

Jeg sitter altså her, i et av verdens rikeste og beste land fylt til randen av angst. Angst for hva? At jeg skal dø når som helst. At babyen min som ligger trygt og godt i sengen sin og sover som den lille fantastiske babyen han er, god, varm og mett, skal dø når som helst. At mine nærmeste skal dø eller bli syke. I tillegg veksler jeg mellom lykke og depresjon. En kort strekning, som kan finne en u-sving når som helst på veien.

Deprimert over hva? Jeg har alt jeg trenger og mer til, likevel så kobler hjernen ut og sinne mitt går fra en morsom fornøyelsespark til en tur i krigsherjede områder. Områder jeg bare kan forestille meg hvordan det må være å leve i.

Kontraster. Forferdelige kontraster.

Hva er meningen med det hele? Hvorfor er vi her, og hva gjør at jeg kan sitte her å skrive om en tilværelse som er bygget opp på irrasjonell frykt, mens andre faktisk opplever denne frykten hver dag?

Jeg liker ikke å sammenligne smerter. Jeg må få lov til å føle slik jeg gjør, basert på mitt utgangspunkt, selv om mennesker andre steder i verden har det mye verre enn lille meg. Likevel så er det vanskelig å unngå å få dårlig samvittighet når man ser svart på hvitt hva slags elendigheter som finnes der ute.

Livet – Hvorfor er det så meningsløst, så tomt, så levende, så trist, så vakkert, så urettferdig, så skjørt, så nydelig, så kontrastfylt, så langt og så kort?

Livet – et ubesvart spørsmål!