Jeg er så heldig å ha funnet min store kjærlighet og vi giftet oss for 3 år siden. Vi deler alt med hverandre, og prøver å snakke mest om det som er vanskelig. Dette krever mye arbeid fra begge to og det har vært tøft til tider. Men vi har blitt ganske flinke etterhvert.

Likevel var det ikke før det var gått 2 år etter at vi giftet oss, at jeg turte å fortelle om mine følelser på bryllupsdagen vår. De var nemlig fraværende. På den tiden slet jeg virkelig med depresjon, gikk på antidepressiva og hadde store svingninger i humøret. Nesten daglig var jeg så sliten at jeg måtte sove midt på dagen, og jeg var ofte sykemeldt på grunn av at depresjonen tok over livet mitt og jeg ikke klarte å fungere.

Forberedelsene til bryllupet var for så vidt enkle, det var planlegging, shopping på nett og i butikk og å finne ut hva vi ønsket. Jeg gledet meg mye. Da brudekjolen kom i hus, prøvde jeg den med det samme. Den var nydelig! Jeg og min forlover snakket mye sammen, og når det nærmet seg, ble både jeg og min mann tatt med på utdrikningslag med hver våre venner. Alt var som det skulle være.

Den store dagen

Men på selve dagen ble det ikke som jeg håpet og tenkte det skulle være. For følelsene mine stoppet liksom opp. Da jeg endelig var ferdig sminket i brudekjole og tiara og gikk opp kirkegulvet arm i arm med min far, følte jeg ingenting. Jeg ble møtt med så mange beundrende blikk i kirken, og følte ingenting. Jeg så min mann stå ved alteret å gråte av glede så han hulket, men selv følte jeg absolutt ingenting.

Jeg klistret på meg et «jeg-er-så-lykkelig- smil».  Det var helt forferdelig. Ikke var jeg spent, ikke var jeg glad, ikke en eneste sommerfugl i magen. Jeg kunne kjenne at jeg låste meg mer å mer for hvert skritt jeg tok mot ham. Og jeg husker at jeg tenkte: Dette er ikke normalt, det skal jo ikke være sånn.

Etter vielsen, under talen hans følte jeg det samme. Ikke en eneste tåre kom. Men plutselig, da min bror leste opp et dikt han hadde skrevet, flommet det over hos meg og jeg gråt så jeg ristet. Endelig, tenkte jeg, men så fikk jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke gråt da min mann holdt tale. Selv var han veldig rørt, både da jeg og ham selv snakket i forsamlingen.

Skamfull

I ettertid har jeg tenkt mye på dette, og den dårlige samvittigheten har fulgt meg som en skygge. Jeg skammet meg. Jeg tvilte aldri på at jeg elsket ham, men var redd han skulle det. En dag da jeg var ganske langt nede, og mannen min var så utrolig snill og god (som alltid, når jeg sliter) så fikk jeg sagt det.

Han svarte  bare at det var trist å høre at du hadde det slik. Så var det ikke mer snakk om den saken. Åh, så lettet jeg ble. Ingen sure miner, ingen beskyldninger eller kjefting. Alt var greit. Han forsto.

I dag er følelsene rundt bryllupet vårt helt anderledes. Jeg blir rørt til tårer av bildene, og kjenner en enorm stolthet. Jeg er stolt av mannen min for at han tar meg som jeg er. Og jeg føler mye takknemlighet. I dag kjennes ikke den dagen som følelsesløs lenger. For jeg vet at jeg følte noe, jeg bare låste det inne i meg. Det ble antagelig for mye til at jeg klarte å vise det. Men hadde det ikke vært for den gode kommunikasjonen mellom oss to, hadde jeg aldri klart meg.