De som ikke selv har opplevd psykiske lidelser på kroppen har forståelig nok vanskelig for å fatte hva det innebærer. Derfor er det viktig å være åpen rundt disse tingene, slik at flest mulig kan få forståelse og kunnskap om hva det er. Selv om det i dag er mer kunnskap enn aldri før rundt psykisk helse, så er det fortsatt mye fordommer mot psykisk sykdom. 

Visste du at 20-30% av oss på et eller annet tidspunkt i livet vil oppleve depresjon og eller angst? Dette er de to vanligste psykiske helseplagene.

Til tross for at en stor andel av verdens befolkning er rammet av en eller annen form for psykisk lidelse så er det fortsatt lite forståelse rundt det å slite psykisk. I tillegg er det fortsatt veldig tabu å snakke om. Derfor er det viktig at vi prater om disse tingene.

Prøv å forstå hva psykisk sykdom er

For å forstå hvordan det er å slite psykisk, så må du nesten ha vært der selv. Det er stort sett veldig vanskelig å forstå noe man selv ikke har vært gjennom, eller opplevd på nært hold. Psykisk sykdom er en langvarig sykdom, og til tider kronisk og eller uhelbredelig. Mennesker som sliter med langvarige psykiske lidelser og alvorlige psykiske lidelser vil derfor ikke bli bedre med det første, noe som er viktig å forstå.

Det skjer ikke sjeldent at et menneske later til å forstå, eller at de tror at de forstår, for en periode. Etter en stund blir de «lei» av å forstå, da de ser lite eller ingen endring i den psykes tilværelse. De aller fleste som sliter psykisk har jo som mål å bli friske og å fungere normalt igjen. Men det er viktig og ikke glemme at alle er ulike og jobber seg gjennom sine ting i ulikt tempo. Dermed vil det som regel ta tid.

Tankekors

Tenk deg at du har brukket bene ditt. Dette gjør akutt vondt, som deretter går over i en mildere, men vedvarende smerte. Du blir hemmet. Du fungerer ikke optimalt og trenger hjelp og tilrettelegging for å kunne gjøre daglidagse gjøremål. Med tiden vil benet gro og du blir helt frisk. Lengden på rehabiliteringen kommer selvsagt an på bruddets alvorlighetsgrad. Men til slutt så vil du mest sannsynlig ble helt fin igjen.

Slik er det også med psykisk sykdom. Forskjellen er bare at du ikke fysisk kan se lidelsen. En annen forskjell er at rehabiliteringstiden kan være mye lenger. Eller den vil pågå ut livet.

Å slite med en eller annen form for psykisk sykdom er dermed som å konstant gå med et brukket ben.

«Ta deg sammen»

Selv har jeg ofte møtt på lite forståelse og spørrende blikk når det kommer til en rekke situasjoner i mitt liv.

Da jeg gikk på videregående skulket jeg skolen mye og til slutt droppet jeg ut. Kommentarene haglet etter meg, en etter en, om hvor dum jeg var som kunne finne på å slutte skolen.

Det de ikke forsto var at det lå viktige og alvorlige årsaker bak denne beslutningen. Årsaker som jeg litt, etter litt avslørte, men som likevel møtte stor motgang fra mennesker som ikke klarte å forstå, eller sette seg inn i den situasjonen jeg var i.

Jeg har blitt beskyldt for å få alt servert på sølvfat

Etter en periode så fikk jeg tilrettelagt en del ting slik at jeg kunne prøve meg på nytt. Dette falt heller ikke i god jord hos alle. Det endte derfor opp med at mange mente at jeg fikk servert alt på et sølvfat, fordi jeg fikk tilrettelagt ting.

Jeg forstår at det er frustrerende å føle at du selv jobber kjempehardt for noe, for så å se at andre «får» de samme mulighetene tilrettelagt for seg. For i deres øyne så trodde de jo at skulkingen og skoleslutten kun dreide seg om slapphet og manglende vilje til å gjøre noe.

Sannheten er forøvrig en helt annet og tilretteleggingen er ment som å hjelpe en person til å komme tilbake til livet igjen. Det er ikke muligheter servert på sølvfat. Tro meg – hadde jeg kunnet velge, så hadde jeg selvsagt gått den vanlige veien.

Mange klarer ikke å forstå at det ligger mye bak når en person ikke går på skole, ikke jobber eller gjør noe annet fornuftig. Det handler altså ikke om manglende vilje, eller slapphet. Det handler om en indre kamp som ingen kan se. Derfor er det viktig å ikke være for kjapt ute med pekefingeren.

Se bak fasaden

Psykisk sykdom er usynlig. Det vises sjelden på utsiden at personen som sliter, faktisk sliter. Ofte blir man sett på som en frisk og oppegående person. Dette fordi mange ikke evner å se de underliggende tingene, de som innvendig fører til at den psyke ikke klarer å fungere.

Hvis du som frisk påstår at den psyke er slapp, eller ikke gidder å gjøre dagligdagse ting som å ta buss, jobbe, gå på skole osv. Så er du med på å undergrave denne personen, og dens behov for å få forståelse. Noe som igjen gjør det enda vanskeligere å komme tilbake til samfunnet igjen.

Når jeg er langt oppe så får jeg ofte mange planer og ideer, ikke minst mange utfordrende innfall som krever at jeg er både utadvent og sosial. Dette er toppene mine, og som vanlige folk, så har også jeg opp og nedturer. Mine er bare litt kraftigere, litt hyppigere og setter meg såpass ut av spill, at jeg ikke klarer å fungere normalt alltid.

Ingen andre enn deg selv kjenner din egen kropp. Du må ta pause når du føler at kroppen trenger den, hvis ikke kommer du til å slite deg ut og ting kan bli enda verre.

Denne uforutsigbarheten gjør at jeg føler at jeg taper uansett hvor jeg er. Folk overvurderer ofte mine evner ut i fra oppturene, og dermed klarer de ikke å se hvor tøft det er på nedturene. Derfor blir det ofte slengt tilbake i fleisen min, når jeg går fra topp til bunn.

«Du er jo så oppegående, så frisk, så flink…Er det ikke bare å fortsette med det?»

Med andre ord: Hvis jeg fremstår som oppegående og frisk så vil ikke folk tro at jeg er syk. Hvis jeg framstår som svak, negativ og «klagete» så er jeg bare en person som gir opp og ikke gidder – damned if you do damned if you don’t.

Vondt å ikke bli forstått

Kampen om å bli frisk blir selvsagt mye vanskeligere når man hele tiden møter motstand fra personer som ikke forstår. Eller som rett og slett ikke vil forstå. Det er vondt når man møter motstand fra samfunnet generelt. For når  man ikke har fysisk synlige årsaker til funksjonshemmingen, så blir man ofte ikke trodd.

Dette gjør kampen mye tøffere. Men husk at det aller viktigste er at du tar tingene i ditt tempo slik at du faktisk kan bli frisk igjen. Underveis så kan du og jeg og alle andre som forstår og som ønsker å forstå, gi tydelig beskjed om hvordan det faktisk er å ha en psykisk sykdom. Gjennom mer åpenhet, kan vi kan veilede og guide hverandre.

For den som sliter psykisk, så er hver dag allerede en evig kamp. En kamp om overlevelse og strategier om hvordan de skal takle en dag om gangen. Ofte er det en kamp i seg selv og bare samle sammen nok energi til å stå opp av sengen. Fordommer hjelper ikke til å gjøre denne kampen noe enklere. I stedet for å dømme, så strekk ut en hjelpende hånd. Vis at du godtar situasjonen deres og aksepterer at de trenger tid til å komme seg på bena igjen.