Det som er litt «farlig» med depresjonen er at jeg har blitt en så jævla god skuespiller. Jeg kan smile og ha energi og le, mens inni meg er det krig.
Jeg setter på så mange masker for å prøve å lure meg selv også, for jeg vil ikke alltid innse at jeg har det så vondt. Jeg vil ikke havne på bånn igjen og igjen så derfor slenger jeg på alle maskene som må til for å lure omverden og meg selv, i håp om at det vil forsvinne.
Men når maskene faller av går det aldri pent for seg. Da bryter helvete løs og alle monstrene mine får overtaket. Da har jeg null kontroll og mørket sluker meg helt.
Musikk blir min beste livredder.
Musikken roer meg nede og gir meg litt pause.»
Innvendig spises jeg opp
Depresjonen spiser meg opp innvendig. Jeg ser ingen lys fremtid. Håpet om et bedre liv sklir bort. Farger er ikke farger lengere. Alt er bare grått….Trist, og grått.
Jeg føler så utrolig mye at det gjør vondt, men samtidig føler jeg meg helt tom, som om jeg ikke eksisterer.
Jeg føler så mye smerte.
En smerte som sitter mest i brystet og magen. Stikkende og brennende. Hvorfor skal det være så vondt å puste? Øynene mine har mistet sitt glimt. smilet visner bort og livsgnisten forsvinner.
Når jeg ligger her og tenker på all denne dritten. Alle monstrene mine så begynner jeg å lure på hvordan det går an å bli sånn her. Hjernen bare slutter å fungere og jeg føler at jeg ikke tilhører dette samfunnet.
En verden som ikke eksisterer
Jeg trives mye bedre der man kan være seg selv og slippe å være fake og å gå med masker hele tiden. Jeg trives der jeg kan gjøre det jeg vil for meg selv uten at man skal bli sett ned på og stemplet av samfunnet.
Jeg trives i en verden som ikke finnes. En verden som ikke eksisterer. Jeg føler meg derfor fanget i denne mørke verdenen hvor alt er så kaldt og ensomt.
Les også: Kast masken
