Så lenge jeg kan huske så har jeg hatt søvnproblemer. Jeg har for vane å snu på døgnet. Dette gjør man jo ofte for eksempel i ferier, eller bare i helgene så kan man lett snu om på døgnet. For da er man ikke tvunget til å opp tidlige for å gå på jobb.

I mitt tilfellet så er det derimot ikke dette som er årsaken til søvnproblemer og dårlige sove rutiner. Mitt problem bunner ut i frykt for å sove. Ja, du hørte riktig, jeg tørr ikke å sove. I alle fall ikke om natten. Når verden rundt meg har lagt seg, så syns jeg det er ekstra ille å legge seg. Alt er som regel mye mer skremmende i mørket enn hva det er i dagslys.

Barnevakt for verden

Den største frykten jeg har i forhold til dette er at jeg ikke skal våkne igjen. Det kan riktignok skje enten det er lyst eller mørkt. Dog er det vanskeligere for de rundt meg å oppdage det mens de selv sover. Særlig for min samboer, da han kunne sovet gjennom en atomkrig. Når han derimot er våken, så vil han på et tidspunkt stikke hode inn på rommet for å se etter meg. Da vet jeg jo at han vil merke om noe skulle være galt og sannsynligheten for at han da kanskje kan redde meg er større, enn om begge to ligger og sover mitt på natta. Det bunner jo i stor grad ut i dødsangst, enkelt og greit.

Likevel så er det et eller annet rart som gjør at det er lettere å legge seg på morgenen når jeg vet at verden er våken. Det er veldig vanskelig å forklare egentlig. Man kan nesten si at jeg er barnevakt for verden om natten. Ikke det at jeg kan gjøre noe nevneverdig for å redde verden hvis en katastrofe skulle inntreffe, men da er jeg i alle fall våken. Underbevisst tenker jeg nok at jeg da kan varsle mine nærmeste hvis katastrofen skulle inntreffe. Da er jeg våken og får det med meg. Det er vel den eneste logiske forklaringen.

Slitsom og pinlig frykt

Angsten har generelt en tendens til å komme snikende på kveldstid. Det er da ting roer seg litt ned og man får ekstra ro og ekstra god tid til å tenke. Tenke på de tingene man kanskje klarer å fortrenge i løpet av dagen. Kroppen går etterhvert i høyspent og tankene vandrer fra den ene katastrofen til den andre. Det være seg en verdenskatastrofe, eller kun en katastrofe som vil ramme meg.

Jeg kan være så trøtt at jeg er sikker på at jeg egentlig kunne sovnet stående, likevel så klarer jeg å tvinge meg selv til å være våken. I alle fall til lyset begynner å trekke inn gjennom vinduene og folk begynner å gå på jobb.

Jeg innser at det høres helt tullete ut. I grunn så er det veldig flaut å si høyt, men jeg tror det er et problem veldig mange har. Angst er generelt ganske flaut å snakke om syns jeg, fordi det er en så irrasjonell og til tider helt idiotiske følelser. Vanlige folk klarer ikke å forstå hvorfor man er redd for alt mulig, enten det er ting man overhode ikke kan ha kontroll over, eller ting som er så usannsynlige at det nærmest blir komisk.

Angsten har vært vanskeligst å åpne seg opp om

Som liten pleide jeg å stå opp midt på natta for å sjekke huset for «farer». Jeg sjekket at alt av elektrisitet som kunne være brannfarlig ikke sto på. I tillegg sjekket jeg at ledninger, gardiner og andre løse gjenstander ikke lå inntil varmeovnen. Jeg måtte sjekke at dører og vinduer var lukket og låst, og først da kunne jeg gå til sengs å føle meg litt tryggere.

Vinteren hatet jeg for da fyrte vi i vedovnen. Da hendte det at jeg sto opp flere ganger for å sjekke at ingenting lå i nærheten eller at det var tegn på at den ville sette fyr på noe tidspunkt.  Dette tror jeg faktisk ikke foreldrene mine vet den dag i dag at jeg gjorde. Dette var noe jeg selvsagt ikke turte å snakke om med noen som liten.

Det å snakke åpent om angsten er noe av det som har vært vanskeligst. Det er det jeg også i dag vegrer meg mest for å snakke om. Jeg føler på en skam og forlegenhet rundt det. Det er liksom ikke så kult å være 28 år og redd for alt mulig. Likevel så er det mye lettere nå, enn det, det har vært tidligere. I dag snakker jeg som regel om det med humor og selvironi. Det har hjulpet mye at jeg kan le av det. Likevel så kommer man ikke unna alvoret i det. For selv om det høres aldri så teit ut, eller virker aldri så irrasjonelt og komisk, så er angsten virkelig for meg.

Innerst inne så vet jeg som oftest at det er angst, likevel så klarer jeg ikke å slå meg til ro med det. Jeg klarer ikke alltid å avfeie angsten og dermed får angsten grobunn til å vokse. Og jo større den blir, jo vanskeligere er det å hoppe av angstkarusellen.

Hode og kroppen går i beredskap og der blir den til jeg klarer å overbevise begge parter at det kun er irrasjonelle tanker og følelser og ikke en reell fare som truer. Noe som dermed fører til mang en våken natt.

Les også: – Døden skremmer meg, for hva skjer egentlig etter døden?