Jeg hater hvordan ting svinger hele tiden. Det går fra en følelse til en annen, og ofte kommer alle følelsene på en gang.
Depresjon, frykt, angst, sinne, irritasjon. Jeg kan plutselig bli rasende for bittesmå ting, og kjefte opp folk som tilfeldigvis er der når jeg er sint, jeg kan ligge på gulvet og hulke fordi jeg er redd eller lei meg, og jeg kan sitte og le fordi ting går ganske greit. Når dette skjer flere ganger igjennom hele dagen blir det veldig slitsomt.
Den destruktive siden er veldig sterk, og vil ha meg til å gjøre ting som ikke er bra. Den vil ødelegge mest mulig for meg selv. For det er det som er målet. Ikke smerte, men og fucke opp alt for meg selv. I flere år har det vært sånn. Jeg har bare gitt etter med en gang og bare gjort akkurat som destruktiviteten sier, men nå kjemper jeg i mot. Det er tøft, men hvis jeg bare fortsetter som før kommer ikke ting til å forandre seg. Da vil det bare fortsette i det uendelige.
Forskjellen fra hvordan det var før, er at jeg nå ser at jeg har to sider inni meg. Det er ikke bare en destruktiv del. Det er en fornuftig del inni meg også, som ikke vil ha det sånn. Den vil ikke at jeg skal skade meg, og den vil ikke at jeg skal dø. Den har nok vært der hele tiden, jeg har bare ikke lagt merke til den. Nå ser jeg den, og jeg klarer å skille mellom de to sidene av meg. Allikevel er det vanskelig å trosse det destruktive. Det blir kaos i hodet hver gang. Bråk, stemmer, susing, piping og masse vonde følelser. Det er slitsomt. Men allikevel gjør jeg det. Jeg holder ut.
Jeg er ikke bare destruktiv
Når jeg tenker på dette, ser jeg hvor langt jeg har kommet. Før så jeg ikke at jeg var todelt. Jeg så bare den destruktive siden, og det var den jeg fulgte. Det var ikke før i 2011 en gang at jeg oppdaget den fornuftige siden av meg. Jeg visste ikke at den eksisterte, selv om jeg nå tenker at den mest sannsynlig har vært hele tiden. Den har bare ikke vært så stor. Kanskje har jeg lukket øynene for den, og nektet å se den. Det føltes kanskje tryggere å ikke se den. Jeg kjenner det i hvert fall nå som jeg ser begge sidene at kampen blir tøffere, fordi jeg blir dratt i mellom de to. En del som vil meg vondt og en del som vil meg godt.
Det høres sikkert veldig rart ut for de som ikke har opplevd dette selv. Hvorfor kan jeg ikke bare velge å gjøre det som er bra for meg? Hvorfor kan jeg ikke bare drite i det destruktive, det er jo jeg som velger selv hva jeg vil gjøre? Dette er egentlig to gode spørsmål som jeg lurer på selv. Det er jo en selv som velger hva en vil gjøre. Men det er ikke så lett å velge å gjøre som den fornuftige siden vil, når man gjennom flere år har kjørt seg fast i et destruktivt mønster. Jeg føler ikke at jeg fortjener noe annet. Det jeg lærte på skolen som barn som jeg husker best, og
som har bitt seg fast i meg, er at jeg ikke er verdt en dritt.
Mennesker er vanedyr
Det har blitt en vane for meg å gjøre destruktive ting. Det har blitt en avhengighet for meg, akkurat som røyk, og som alkohol og andre rusmidler er for andre. Akkurat som at mange må drikke kaffe hver dag, må jeg gjøre destruktive ting hver dag, som å skade meg selv og å si stygge ting til meg selv, ord og setninger jeg har fått slengt etter meg i oppveksten. Det blir en fast rutine, som å pusse tennene og spise mat. Det blir som tvangstanker, sånn som når mange må sjekke mange ganger om de har skrudd av ovnen, som når mange må vaske hendene gang på gang etter hverandre. Da er det veldig vanskelig å endre på det. Det tar tid.
Jeg håper jeg en dag kan si at jeg VAR en selvskader. At jeg VAR syk. Jeg har kommet langt, men har fremdeles en lang vei å gå. Det irriterer meg at jeg ikke vet hvor langt på veien jeg har kommet, om jeg har igjen ett eller fem år med sykdom. Men jeg fortsetter og kjemper, og håper kampen blir lettere etterhvert.
