Hva gjør man når livet stadig butter imot? Når hverdagen er et ork, og du bare har lyst til å sove.

Når dager og netter går i ett og du ikke ser deg selv i en fremtid som du skulle ønske ventet på deg.

For hva er meningen med alt?

Et liv så begrenset at du mer eller mindre er lenket fast. En verden som føles og kjennes på kroppen som en orkan. River og sliter i deg fra alle kanter. Et hode med tusen tanker du ikke har kontroll på. Et sinn som ikke spiller på lag, men kjører sitt eget løp, og det er bare å henge på. En berg- og dalbane der du kan velge å holde deg fast med alt du har, eller slippe taket og risikere at du havner utfor, og aldri kommer tilbake..

Hva er riktig? Hva er feil? Hvorfor skjer dette meg? Hva gjorde at jeg ble det mennesket som andre ser på som svakt, men egentlig er den sterke? For jeg er sterk! Midt i alt sammen så er jeg det.

Hvor ble det av MEG? Hvor ble det av den glade, livlige, kreative, engasjerte jenta?
Når var det kroppen og hodet takket for seg, og lot meg stå igjen med et skall jeg ikke vet hvordan jeg skal fylle?

Jeg savner MEG!

Livet venter ikke

Alle skal vi en gang dø, men alle andre dager skal vi det ikke, men tanken på å gå rundt som en levende dø er nesten verre. Når det er så mørkt at du ikke ser lenger enn en dag av gangen. Det er dessverre en del av det å være psykisk syk. Livet venter ikke mens jeg prøver å bli frisk etter en ny runde i kjelleren. Livet mitt passerer meg, og time for time tikker forbi.

Et liv består i gjennomsnitt av 29000 dager.

Hvor mange ligger bak meg, og hvor mange har jeg igjen?

Hvorfor kan jeg ikke bare ta meg sammen, gjøre noe med livet mitt? Oppnå noe? Bidra med noe? Noe annet enn bare å eksistere?

Jeg har ikke svaret. Ikke akkurat nå hvert fall, og det har ingen andre heller.

Jeg har lyspunkter og smiler og ler, men jeg er ikke glad. Elsker med hele meg, og har heldigvis noen få som elsker meg også, ellers vet jeg ikke om jeg hadde orket å kjempe. Kjempe for å stå opp, kjempe for å holde meg gående, kjempe for å beholde en liten kontakt med omverden og noen få venner. Kjempe for det kjæreste jeg har. Sønnen min, som er mitt alt. Vet ikke hvordan samboeren min holder ut, men jeg er så takknemlig og ydmyk for at han fortsatt er her.

Jeg kjenner at jeg trenger en klem. En klem av deg som kanskje har lest innlegget mitt og tenker at det har jeg fortjent.

En klem fra et medmenneske til et annet. Til ei som ville gjort alt i verden for å ha det du kanskje ser på som et «kjedelig» A4 liv.

En klem fra en som bryr seg.