Når en vokser opp, kan det være vanskelig å finne sin plass her i verden. Og vanskeligere er det kanskje når en vokser opp i et mylder av psykdom. Egne behov kommer i beste fall på andre plass, men som regel er det ikke rom for å ha noen i det hele tatt.
Det finnes ingen naturlov som sier at det er skadelig for barn å ha foreldre som er psykisk syke. Velbehandlet psykdom med et godt støtteapparat rundt seg, trenger slettes ikke å gi vonde minner. Selvfølgelig kan det gå en kule varmt innimellom, psyke mennesker er også mennesker, men man tåler det når man blir lyttet til og får bearbeidet det som er skremmende. Dette er riktignok et scenario jeg aldri selv har opplevd.
Selv om det på mange måter har gått bra, tror jeg det er mer på tross av enn på grunn av.
Min oppvekst liknet mer på dette:
En solid dose psykisk sykdom iblandet en uendelig mengde skamfølelse og åttitalls-foreldre som selv vokste opp med femtitalls-foreldre. De ble sosialisert inn i etterkrigstidens traumer og unngåelsesstrategier, og de vokste opp i troen på at alt kunne løses ved å tviholde på fasaden.
Skammen gjorde at frustrasjonen ble vendt innover i familiene, og der den indre lidelsen var nær uutholdelig, fantes det ingen steder å få utløp. Lidelsen gikk på omgang, og den ble etterhvert selvforsterkende.
Et krenket barn ble en syk voksen, og krenkelsene og lidelsene gikk i arv. De vokste opp med en arvesynd, en arveskam og en arvepsykdom.
Fornektelse og bortforklaringer
Fornektelsen var sterk, og det var ingen andre steder å vende frustrasjonen enn innover. Innover mot seg selv. Vanskelige følelser ble forklart med negative karaktertrekk. I tillegg ble enhver reaksjon forklart med at man var et svakt menneske og at man overreagerte eller syntes synd på seg selv uten grunn. At man tålte lite eller at man var furtete. At man var vanskelig å ha med å gjøre og at man prøvde å manipulere for å gi andre dårlig samvittighet.
Forklaringsmodellene var nødvendige. For negative reaksjoner er tegn på at noe negativt har skjedd. Og vanskelige følelser var et tegn på at det var foreldrene som hadde gjort noe galt. Fornektelsens makt gjorde dette umulig å akseptere. Barna ble ikke lei seg fordi de hadde blitt behandlet dårlig, de var lei seg fordi de var slemme, ville plage og gi dårlig samvittighet.
Løvetannbarn
Barn er lojale og tilpasningsdyktige, og de lærer seg fort å fortrenge egne behov. Barn som vokser opp i psykdom, og som sjelden eller aldri blir lyttet til, tenker kanskje det. At de er slemme når de blir lei seg. Og barn som aldri har levd i en annen virkelighet har ingen forutsetninger for å forstå hva som er normalt. De lærer seg fort å dekke over problemer. De lærer seg fort å kjenne på skam, og de lærer for å legge skylda på seg selv.
Det er ingen andre til å ta ansvar, og det er nytteløst å prøve å si ifra. En kan aldri stole på noen andre enn seg selv, og når man bare anstrenger seg nok kan det jo hende at det går ganske bra. Det blir et bevis på at det er ens egen feil når det går dårlig likevel. Den som har ansvar for å rette opp, har også ansvaret når alt står på skeiva, uansett hvem som rota det til i utgangspunktet.
På nittitallet kalte man sånne som meg løvetannbarn. Og det er litt sånn det er. Jeg vokste opp med vissheten om at dersom det gikk dårlig med meg, ville alle sett på meg med et sympatisk blikk, og forstått seg i hjel. Inni seg ville de tenkt at det ikke var rart at det gikk galt, forholdene tatt i betraktning. Og hvis det mot formodning gikk bra, ble man sammenliknet med ugress. Og det er egentlig et godt bilde.
Enten kunne det gå dårlig, og det var vel forventet, for forutsetningene var aldri noe å skryte av. Eller så kunne det gå bedre, men da uteble likevel anerkjennelsen. For når ting gikk bra, var det ingen som kunne se hva som lå bak.
På tross av alt
Med meg har det gått både bra og dårlig. Jeg lever et bra liv, i full jobb, egen leilighet og et fantastisk sosialt nettverk. Likevel har alle erfaringene satt sine tydelige spor, og ymse traumereaksjoner og psykisk gørr er i varierende grad en del av hverdagen.
Innimellom føles det overveldende, andre ganger føles det greit. Selv om det på mange måter har gått bra, tror jeg det er mer på tross av enn på grunn av. Og mye av min historie handler om å bli svikta av de voksne, og svikta av systemet. Det er en historie jeg håper nåtida kan lære noe av. For historien trenger ikke gjenta seg.
