Hei. Mitt navn er kompleks posttraumatisk stress lidelse – På folkemunne CPTSD. Jeg ødelegger deg og jeg river deg, dine følelser og din tro på omverdenen fra hverandre.
Jeg skyver selvtilliten din fra hverandre og jeg kan også ta dine barn og familie. Sorgen og fortvilelsen og flashbackene som kommer med meg er bunnløse. Jeg er en ensom sykdom som stenger de fleste ute.
Du finner meg over alt i samfunnet
Jeg dukker opp hos de rike, hos de fattige, hos barn- og unge, som hos voksne, kvinner og menn. Jeg kan være hos din nabo uten at du ser meg. Min makt er stor, tror du meg ikke? Jeg kontrollerer deg fullstendig, får deg til å kunne avvise familie, venner og kollegaer. Får deg til å sitte inne, ensom og utmattet, med angsten og bildene år etter år.
Du vil gjøre alt for å slippe meg. Når du er fortvilet og tror du ikke orker mer, viser jeg ingen nåde. Jeg har tatt over kroppen din og hodet ditt. Jeg har deg i min makt. Jeg skyver barn fra foreldre og foreldre fra barn. Jeg rammer hele din familie og ikke minst deg. Jeg vil drive deg fra vettet, dra deg langsomt bort fra familie og venner. Jeg tar det livet du hadde, fra deg.
Jeg forandrer på ditt utseende og din stolthet og troen på et normalt liv. Du vil ikke alltid klare å dusje, sminke deg, se fresh ut og føle deg vel. Når du en sjelden gang kommer deg ut av huset, og alle syns du ser så frisk og flott ut, straffer jeg deg med dager og uker med sengeleie, utmattelse , og dårlig selvtillit. Du kommer til å bli fortvilet over å ikke klare selv de enkleste ting.
Kompleks posttraumatisk stress lidelse vil ta fra deg alt ved å utmatte deg
Jeg vil ødelegge kroppen din og kontrollere sjelen din. Jeg vil gi deg kognitiv svikt, så du mister minnene du har fra barna dine var små, fra da du en gang hadde det bra. Jeg vil gi deg problemer med å klare å snakke, og ødelegge balansen din, så du snøvler og stokker ordene, uansett hvor mye du tror du sier det rett. Jeg gir deg store nevrologiske problemer.
Du vil ofte ikke lenger klare å gå mer enn fem meter uten å bli utmattet og prøver du å klare noe mer, ja gjør du det, så straffer jeg deg med sengeleie og utmattelse. Jeg vil påføre deg uutholdelige smerter, flashbacks og angst. Jeg får deg til gråte og til å se gamle minner om og om igjen, og ikke minst gjøre deg syk 365 dager i året.
Jeg skal ødelegge immunforsvaret ditt, så du ikke engang tåler en tur på butikken før du er smittet av noe. Jeg skal plage livet av deg der du ligger og skjelver av feber og smerte, kvalme, oppkast og ekstrem utmattelse.
Du vil ha fred og ro, men det vil jeg aldri gi deg
Du vil slite med berøring, lys og lyder. Selv den beste sangen du visste om, vil føles slitsom. Du vil ikke lenger klare å høre på musikk eller barnelatter, for alle lyder skjærer gjennom marg og bein.
Du visste ikke at dette kunne skje. Du visste ikke at du kom til å bli syk. Du kunne ikke ha unngått dette ved å jobbe mindre, slakke tempoet, for dette er ikke utbrenthet, depresjon eller å møte veggen, det er alvorlig og til tider uholdbar sykdom som kom på grunn av langvarige traumer.
Nå som du vet dette, hva tenker du? At det fortsatt hjelper å ta seg sammen, legge om kostholdet, gå på tur i skogen og mestringskurs, og tenke positivt?
Dette innlegget er sendt inn av en leser som beskriver sin opplevelse med kompeks PTSD. Teksten er inspirert av «Hei, mitt navn er narkotika», som er skrevet av signaturen May-Brit P.
Les også: Litt om kompleks PTSD og min erfaring med diagnosen
Referanser/aktuelle lenker:
Verdidebatt.no – Hei mitt navn er narkotika
Modum-bad.no – Fakta om traume
2 hendelser på “Hei, mitt navn er kompleks posttraumatisk stress lidelse”
Dette er nesten 100% som jeg opplever det.
Det føler som behandlingen hjelper bare marginalt, helvete er fortsatt der.
Flashback ble mindre intensivt. Dette er alt.
Nå som du vet dette, hva tenker du? At det fortsatt hjelper å ta seg sammen, legge om kostholdet, gå på tur i skogen og mestringskurs, og tenke positivt?
Nei, for meg ikke…
Hei og beklager sent svar. Jeg er lite aktiv her inne, noe som på sikt skal endres. Men som følge av dette, får jeg ikke alltid med meg kommentarer som kommer.
Dette er for øvrig komplekst og svært individuelt. Vedrørende behandling, så er det gjerne slik at det blir verre, før det blir bedre. Og det kan være en lang og kronglete prosess. For noen tar det lenger tid enn for andre. Det viktgste er nok å ikke gi opp og forsøke så godt man kan å holde på håpet om at endring vil skje og at det harde arbeidet du legger ned, på sikt vil hjelpe.
«Å ta seg sammen» tenker jeg er en forenkling og veldig uheldige formuleringer basert på uvitenhet om de som forventer eller mener at man bare kan ta seg sammen. For det handler på ingen måte om det. Og det er i tillegg demotiverende å få slike fraser servert når man står opp i dette kaoset. Jeg håper likevel du klarer å heve deg over det. Å minne deg selv om at det du står i, det er en helvetes kamp, som du absolutt skal kjempe, men at det vil ta både tid og krefter, hvor endring på ingen måte handler om å ta seg sammen, og heller ikke noe som skjer i en håndvending <3
det andre du nevner om å tenke positivt, gå tur i skogen og mestringskurs, er jo å "forenkle" det veldig i en slik sammenheng. likevel er det dokumentert forskning som viser til at disse tingene vil hjelpe. Men ikke isolert sett, og ikke som en quiq fix som løser alt. Som sagt, så er det ofte en kompleksitet som gjør at Små, "enkle" grep på ingen måte vil fikse eller gjøre frisk, men det vil likevel kunne være en del av tilfriskningsprosessen.
Kanskje man også må gå noen runder med seg selv knyttet til hva man forventer og har som mål. Er målet å bli helt frisk? eller bør man kanskje justere litt på målene og forventningene knyttet til hva som faktisk er realistisk. Selv har jeg for eksempel gått noen runder med meg selv på dette og kommet frem til at jeg nok aldri vil bli helt frisk, uten symptomer og ettervirkninger av truamene. Men gjennom å jobbe kontinuerlig med meg selv (deriblant de tingene du nevner i din kommentar), sammen med behandling og andre ting, så ser jeg at jeg kan bli friskere, og bedre rustet til å håndtere symptomtrykket mitt, slik at det ikke er så høyt og slik at funksjonsnnivået likevel blir større.
Jeg håpeer du vil finne en retning som vil gi deg dette, og som du kan oppleve at fungerer for deg. Fortsette å jobbe, fortsette å kjempe, og jeg er sikker på at du vil komme ut sterkere på den andre siden <3