Jeg fikk ikke diagnosen bipolar før i 2012, og det etter å ha kranglet meg til en utredning. Bipolariteten har nok likevel preget meg lenger enn dette, uten at jeg selv har vært klar over det.

Jeg har en lang vei å gå i forhold til å lære meg tegn og symptomer, spesielt med tanke på den maniske delen. Depresjonen har aldri vært vanskelig å oppdage, dog trenger jeg likevel å lære mer om triggerne, og hvordan jeg kan ta tak i depresjonen før jeg går for langt inn i den.

I dette innlegget ønsker jeg derimot å fokusere litt på den (hypo)maniske delen: Jeg har funnet ut av at manien ofte trigges av positive opplevelser i livet. Som for eksempel når jeg fikk praksisplass i lokalavisen for en tid tilbake. Jeg har for øvrig problemer med å vite om jeg faktisk er hypoman, eller om jeg bare er vanlig oppstemt slik man normalt blir når noe bra skjer. Noen ganger legger jeg heller ikke merke til det før i ettertid.

Hypomani/mani er ofte synonymt med kreativitet. Mange kunstnere blant annet, har bipolar lidelse. Jeg tenker at mine kreative sider har en sammenheng med den bipolare lidelsen.

Hypomani

Nå er ikke manien min av den verste sorten. Jeg blir ikke direkte manisk, men hypoman som det kalles. Forskjellen er først og fremst gradsforskjell. Hypomani har vanligvis mindre alvorlige konsekvenser enn mani. Man kan vel si det slik at jeg blir litt mer oppstemt enn vanlige mennesker når de blir glade, eller har en opptur.

Dog er det enkelte negative sider ved hypomanien. Jeg blir blant annet veldig ivrig, og impulskontrollen svekkes til tider. Det kan dermed medføre endel impulsive handlinger som kanskje ikke er så lure eller bra for meg der og da. Eller på lang sikt. Som regel er jeg fornuftig og klarer å stå imot impulsene, men enkelte ganger så vinner dessverre impulsen.

I tillegg dukker det opp mange påbegynte prosjekter som ikke alltid blir gjennomført, fordi jeg rett og slett er for ukonsentrert og urolig til å klare å komme ordentlig i gang. Innen jeg får en god start, så går også ofte hypomanien over og depresjonen får overtaket igjen.

Det verste med hypomanien er nok at jeg tar beslutninger ut ifra hvordan tilværelsene min er der og da, men som i ettertid viser seg å være en dum ide. Jeg kan for eksempel i en hypoman periode føle meg klar for å gå inn i full jobb, begynne på skole og i tillegg si ja til et verv i politikken. Det er selvsagt en veldig urealistisk målsetting for meg med tanke på min situasjon slik den er utenfor manien. Dette fører til massivt nederlag når jeg først lander og realiteten tar tak i meg. Ydmykelsen blir i tillegg stor når jeg da må ta tak i disse tingene og forklare hvorfor jeg ikke kan være med likevel.

Hypomanien kan fort ende i depresjon

La oss ta nevnte eksempel om lokalavisen. Dette var drømmejobben for min del. En omveltning i tilværelsen min som førte meg inn i en hypoman episode. I slike tilfeller blir jeg overivrig. Jeg ønsker å levere og jeg ønsker å gjøre best mulig inntrykk, både personlig, men også rent faglig. Dette fører også til mye indre uro. Jeg er i høyspenn hele tiden og hode jobber i høygir og fokuserer kun på denne ene tingen.

I tillegg så har jeg denne ryggsekken med usikkerhet og angst som tynger meg. Noe som gjør hele erfaringen veldig stressende og ubehagelig. Dette kan være med på å rive meg fort ned igjen og dermed føre meg inn i en depresjon. Altså en ond sirkel av kaos.

Etter en hypoman episode/periode kan jeg fort bli ganske skamfull, dette fordi jeg i ettertid får en form for fylleangst. Eller, det føles som fylleangst. Jeg blir mer utadvendt og pratsom i disse periodene og jeg kan dermed gjøre og si ting som jeg ellers ikke ville gjort. Litt sånn som man gjør når man er full. Hypomanien er derfor ikke en negativ opplevelse for meg når den pågår, men i ettertid kan det bli det. Det er som sagt en mild form for mani og er ikke like «skadelig» som det en ubehandlet manisk episode kan være.

Jeg blir rett og slett bare litt ekstra «høy». Det er for øvrig på mange måter er en befrielse etter en lengre periode med nedstemthet. Likevel så kan den i ettertid gjøre at jeg blir ekstra deprimert, fordi jeg i disse periodene kanskje setter meg for høye mål. Eller jeg får for høye forventninger til en ting som kanskje ikke går helt etter planen.

Et fengsel av frihet

Jeg ønsker å komme meg ut av fengselet av depresjon og mani. Jeg ønsker å lære meg å leve med disse to polene uten at det skal ta for stort overtak over livet mitt i negativ forstand. I tillegg ønsker jeg å lære meg til å bruke hypomanien til noe positivt. Det kan nemlig være mange positive sider ved det å være hypoman.

Hypomani/mani er ofte synonymt med kreativitet. Mange kunstnere blant annet, har bipolar lidelse. Jeg tenker at mine kreative sider har en sammenheng med den bipolare lidelsen. Men for at jeg kan få fult utbytte av de positive sidene så må jeg blir bedre kjent med den hypomaniske delen av meg.

Jeg må lære meg å kjenne symptomene, triggerne og hvordan jeg skal ha mest mulig kontroll over meg selv når jeg går inn i hympomani. Jeg må bryte ut av fengselsdelen og omfavne frihetsfølelsen hypomanien gir.