Jeg hadde angst da jeg var liten. Jeg hadde angst når jeg ble eldre, og jeg hadde angst når jeg var voksen. Det skulle ta mange år av mitt liv før jeg forsto rekkevidden av det jeg var redd for. For meg var angsten reell, og et signal på at jeg ikke hadde blitt ferdig med traumer og en slitsom barndom.
Da jeg var liten kalte foreldrene mine det «hysteriske anfall». De visste ikke annet, det var ikke BUPA den gangen, og jeg hadde heller ikke språk for å forklare eller si noe om det jeg opplevde. Marerittene var også på plass, jeg ble stadig jaget.
Tvangstanker og tvangshandlinger –Jeg kunne bruke 1,5 time på et dobesøk
Det første jeg husker av tvangstanker, er at jeg talte plankene i taket i klasserommet på grunnskolen. Mange år senere, når angsten og all usikkerheten og det vonde hadde fått marinere hjernen min, kom vasketvang, skru av/på-tvang og at alt lå der det skulle. Jeg husker jeg kunne bruke 1,5 time på et dobesøk. Redsel for bakterier, som ble forsterket av at jeg ikke vasket leiligheten min særlig ofte da jeg for det meste satt i en stol hele dagen, da jeg ikke klarte å røre meg på grunn av angst og ekstrem selvforakt som ga meg voldsomme fysiske og psykiske reaksjoner.
Jeg vasket meg opp til over albuene, og hvis jeg skulle være smart og vaske litt av armaturet på vasken i samme slengen, ble tanken at det ble enda mer bakterier. Mere vasking. Jeg kom meg ut av badet etterhvert, og da skulle jeg skru av lyset. Eller trykke på lysbryteren. Som var utenfor døren. Men var lyset ordentlig av inne på badet? Åpne døren, sjekke. Skru lyset av og på, til jeg ble sikker på at det var greit.
Jeg hadde noe inni meg jeg måtte kontrollere
Varmeovnen i stuen min var et kapittel for seg. Før jeg skulle legge meg var det fast rutine og sjekke at den var skrudd på, eller av, og at ledningen lå perfekt. Det handlet om brannfare, og jeg ble så opptatt av detaljene oppi denne faren. Ovnen måtte stå helt perfekt, ikke 1 mm feil, selv om den i utgangspunktet sto midt på gulvet, og ledningen kunne heller ikke ligge annerledes enn jeg tenkte. Denne seansen kunne jeg bruke lang tid på, kanskje en time.
Da jeg endelig skulle legge meg, kunne jeg holde på i 2-3 timer med tvang. Jeg hadde ingen dør inn til soverommet, kun en gardin i døråpningen. Vinduet sto oppe, og det gjorde at gardinen blafret inn i rommet. Det fikset jeg ikke. Gardinen måtte dele av rommet perfekt, så jeg la den pent på dørlisten mellom stuen og soverommet. Så måtte jeg bare håpe, at den ikke beveget på seg til jeg hadde lagt meg og lukket øynene.
Men før det måtte lypsylen, pennen og bladet ved siden av sengen ligge akkurat sånn som jeg tenkte. Helt perfekt. Jeg forsøkte å la være å gjøre disse tingene, men jeg klarte ikke. Da følte jeg at jeg ble gal i hodet.
Tallene ble også et viktig kontrollområde
Når jeg innimellom gikk tur, fikk jeg noia om jeg ikke fikk med meg alle tyggiser og flekker som ikke hørte hjemme på asfalten. De måtte registreres i hodet mitt, for hva hadde skjedd om jeg gikk glipp av en? Da ble det bråk i hodet, og fullstendig kaos. Jeg gikk tilbake om jeg prøvde å la tvangen være. Om jeg så hadde kommet hjem, så måtte jeg ut igjen og finne det igjen. Tyggisen, eller den flekken som ikke skulle være der.
På turen hendte det jeg gikk forbi en tegneserie-butikk, og da var det viktig å lese på alle bladene, få med meg alt som var utstilt i vinduet. Jeg måtte ha alle detaljer på «plass» slik at jeg ikke gikk glipp av noe. Det hendte at jeg måtte gå tilbake dit igjen også, etter jeg hadde vært flink og latt være og ikke få med meg alt, men så gikk det ikke allikevel.
Og tellerutiner. Jeg telte når jeg gikk ute. Talte 1-2-3, 1-2-3-4, 1-2-3-4-5, 1-2-3, 1-2,1,1-2,1-2-3. Tallene ble også et viktig kontrollområde. Ikke bare måtte jeg telle, tallene jeg talte måtte også være i system. Og jeg laget figurer med øynene. Satt og kikket på en vegg og «tegnet» trekanter, stjerner, sirkler og firkanter. Når jeg kom til der jeg hadde startet «tegningen», gikk øynene veien tilbake på figuren. Da var den fullendt. Og den kunne repeteres mange ganger. Til jeg følte alt var under kontroll.
Sammenhengene ser jeg i ettertid
Jeg hadde noe inni meg jeg måtte kontrollere, en haug av følelser, tanker og opplevelser jeg ikke fikset, dermed måtte alt rundt meg være perfekt. Når jeg sto midt oppi det, var det min normale hverdag, selv om den besto av frykt, kontroll, hat og selvforakt.
Sykdomshistorien min er kompleks, og dette er et lite utdrag om hvordan jeg levde i min angsthverdag som endte i delvis og langvarig isolasjon over 2 år på slutten av en periode på 5 år som jeg sto utenfor samfunnet, og litt om hvordan jeg prøvde å ha kontroll i en innelåst situasjon. Heldigvis fant jeg nøklene til slutt og ble frisk.
Les også: Emetofobi: Frykten for kvalme og oppkast
Aktuelle lenker/Referanser:
Nhi.no – Tvangstanker og tvangshandlinger, veiviser
psykologtidsskriftet.no – En metakognitiv behandlingsmodell ved tvangslidelser
