Plastisk kirurgi er i vinden som aldri før. Man kan knapt gå rundt et gatehjørne før man treffer på et «duckface» med silikonpupper store som et vondt år, etterfulgt av en bakende som kan minne om Mount Everest.

Er det virkelig noe å hige etter? Noen mener det, mens andre lar seg provosere av de som utfører disse operasjonene. Men hvor ligger egentlig ansvaret?

Det ligger først og fremst i hode

Personlig er jeg ingen fan av overdrevent bruk av plastisk kirurgi. At man ønsker å fikse opp i en og annen skavank fordi man virkelig har et kompleks er helt innafor tenker jeg. Når du derimot rekonstruerer hele kroppen din så tenker jeg at du har et langt større problem enn ei skjev nese eller ei flat rompe. Da burde du strengt tatt bytte ut kirurgen din med en psykolog å jobbe med de virkelige problemene, nemlig selvfølelsen og selvtilliten din.

Jeg syns det er trist å se så mange vakre mennesker som av egen fri vilje gjør seg stygge, mens de i sitt forvrengte sinn tror de blir penere. Altså, hvor er det pent med lepper som ser ut som skal sprekke hvert øyeblikk fordi de er overfylt av restylane? Eller ei rumpe som kan brukes som en benk og som i tillegg ikke er riktig proporsjonert i forhold til resten av kroppen?

Jeg personlig forstår ikke at noen kan syns dette er fint. At det attpåtil danner seg saueflokker bak disse enorme rumpene mens de higer etter å oppnå samme resultat, er enda mindre forståelig. Men for all del, smaken er som baken.

Det er ikke mitt ansvar hva din datter påvirkes av og leser på Internett, det er DITT. Gode verdier skaper man først og fremst hjemme i egen stue.

Avhengighetsskapende kroppsfokus

Det at folk frivillig utsetter seg for denne smerten gang på gang er også helt hinsides all fornuft. At noen i tillegg  gjør dette frivillig opptil flere ganger uten at det ligger noe medisinsk grunn bak, er helt utenfor min fatteevne. Igjen, det må da være mye bedre å gå til en psykolog. Billigere også for den saks skyld. Men det sier vel litt om hvor alvorlig denne trenden faktisk er. Jeg tenker at man gjør ikke slikt for gøy, og det må ligge noen alvorlige komplekser bak et slikt valg.

Som med så mye annet, så virker det som at disse skjønnhetsoperasjonene er enormt avhengighetsskapende. Man begynner i det små med litt innsprøytninger her og der, og til slutt ender du opp som en hoggestabbe helt ugjenkjennelig fordi du måtte bare fikse den ene lille tingen etter den andre. Det som er trist er at de som tar disse operasjonene ikke ser det selv. Det blir rett og slett en sykdom.

Det som skulle være en liten «uskyldig» innsprøytning, ble plutselig til store og undøvendige inngrep. Inngrep som til syvende og sist ikke gjør annet enn å fikse på et skall. Et skall som skjuler så mye mer. For du kan hamre i vei så mye du vil på dette skallet, det indre blir ikke noe bedre av den grunn. Noe det virker som at mange ikke forstår før det er for sent.

Dårlig forbilder eller dårlige foreldre?

Når det er sagt så er det faktisk opp til hver enkelt hva de gjør med kroppene sine. Så til alle dere som skriker «dårlig forbilde» til disse dukfacene:

Hvorfor i all verden er de dårlige forbilder? Selv om de skriver en stor blogg med mange følgere, er sangere, skuespillere eller hva annet de måtte være med mange dedikerte fans så er det ikke deres ansvar å sørge for at dagens unge skal avstå fra å gå i samme «fella» som dem selv.

Problemet med dagens samfunn er ikke disse plastikkmenneskene, det er alle foreldrene som ikke lærer barna sine til å tenke sjæl. Det er alle voksne individer som ikke klarer å tenke selv og som lar seg påvirke av disse menneskene. Det er jo denne flokkmentaliteten og sauehjernene som er det virkelige problemet. Det er liksom aldri ens egen feil, men alle andres.

Gode verdier skaper man først og fremst hjemme i egen stue. Som mange av disse plastikkmenneskene, faktisk, så fornuftig sier:

«Det er ikke mitt ansvar hva din datter påvirkes av og leser på internett, det er DITT.»

Jeg er så hjertens enig. Hvis alle ble litt flinkere til å passe på seg selv og litt mindre opptatt av å kopiere alle andre så tror jeg vi hadde kommet ganske langt med tanke på dette forferdelige presset dagens unge står overfor.

Pene mennesker kan ikke låse seg inne bare fordi enkelte kan bli påvirket til å få komplekser. Pene mennesker som i utgangspunktet selv også har komplekser kan heller ikke nektes å være seg selv, bare fordi andre kan bli påvirket og få de samme kompleksene. Det henger like lite på greip som det disse operasjonene gjør.

Det er først og fremst mitt problem

For all del, man skal være sitt ansvar bevisst og tenke at man har en påvirkningskraft når man er et kjent fjes. Så helt ukritisk burde man selvsagt ikke være. Men man kan ikke legge ansvaret på dem alene for dette kropps- og skjønnhetshysteriet. Disse menneskene er jo i utgangspunktet et like stort offer som alle oss andre for dette hysteriet.

Jeg blir selvsagt også påvirket av ting. Det er vel noe vi alle gjør mer eller mindre. På dårlige dager så misliker jeg sterkt pene mennesker. Jeg misliker slanke mennesker. Jeg misliker selvsikre mennesker. Jeg misliker smarte mennesker. Ja, stort sett så misliker jeg alle som har alt det jeg selv så gjerne skulle hatt, men som jeg ikke føler at jeg har. Men jeg legger ikke skylden på dem for at jeg har det slik.

For det er jo først og fremst mitt problem. Min usikkerhet som gjør at jeg føler meg slik. Så om Kari Normann velger å løse sine komplekser med å operere seg, eller gjøre andre destruktive ting, så kan jeg ta mitt eget valg og selv velge om jeg skal være like destruktiv. Det er uansett til syvende og sist jeg som tar det destruktive valget for meg. Ingen andre.

Vi har alle ansvar for eget liv og egne valg. Og det er lett å komme inn i en ond og destruktiv sirkel når man ikke har det bra. Jeg danser mesterskap med denne sirkelen. Poenget mitt er bare at man kan ikke legge skylden på andre for egen usikkerhet. Ingen andre enn oss selv kan fikse vår egen usikkerhet.