Mye handler om å ha gode rutiner når man er psykisk syk. Generelt så er gode rutiner oppskriften på et godt liv, men som psykisk syk så er det ekstra viktig med struktur og gode rutiner.

En annen ting som er viktig, er å kjenne sine triggere. Det som kan utløse en dårlig periode, en sykdsomepisode eller vonde og negativer tanker. Deretter handler det om å håndtere triggerne. Det handler om å klare å eksponere seg for triggerne uten å bli trigget, samtidig som man også lærer seg å kaste inn hådnkle når man må, for ikke å risikere å bli trigget.

Altså en fulltidsjobb med kartlegging og deretter leve best mulig etter denne planen man kommer frem til for å unngå sykdomsepisoder eller perioder. Som nevnt så innebærer dette blant annet rutiner og struktur – en vilje av stål og enda mer rutiner – Dette blir for øvrig uhyre vanskelig når man i utgangspunktet har svingninger som tidvis gjør det umulig å følge en rutine. Altså man må konstant jobbe mot seg selv – Blir vel litt som å pisse i motvind for å si det på godt Norsk.

Rutiner og mangel på sådan

Jeg har et hat/elsk forhold til rutiner. I gode perioder hvor jeg klarer å opprettholde rutinene så elsker jeg dem, for da ser jeg jo hvor godt de gjør meg. Jeg fungerer bedre og ting får plutselig litt mer mening. Om jeg fungerer bedre på grunn av rutinene, eller fordi jeg har det bedre med meg selv kan man jo undres over, og «høna og egget» teorien kan trekkes inn, for hva kommer først?

Som regel kommer de gode rutinene av at jeg har en opptur og dermed er klar for å innføre, samt følge rutinene i hverdagen. Videre kan man jo derfor tenke at den gode perioden forlenges på grunn av de gode rutinene, fordi de har en positiv effekt på meg.  Det er vel for øvrig bevist (?) at vi mennesker har behov for rutiner. Vi har behov for en mening, og når rutinene uteblir, så raser ofte verden sammen rundt oss, sakte men sikkert.

Slik er det jo for meg også. En rutinert hverdag = En god hverdag. Likeså: En dårlig hverdag = En urutinert hverdag. Så igjen så spør jeg: Hva kom først – Et bedre liv på grunn av en god rutine? Eller en god rutine på grunn av et bedre liv?

Enten er jeg for deprimert eller så er jeg for «høy» til å følge en rutinert hverdag

For min del  så vet jeg ikke helt. For de gode rutinene er som regel et resultat av en opptur. Når nedturen derimot får sitt inntog, så forsvinner rutinene. Dette fordi jeg ikke lenger orker å forholde meg til rutinene. Jeg er får økt søvnbehov som dermed forskyver dagen, og som igjen klusser til med rutinene.

Jeg ser rett og slett ikke poenget i å følge rutinene fordi alt virker så meningsløst. Plutselig får jeg en «samlebånd» følelse av et rutinert liv; Stå opp, gå på do, dusje, spise, (jobb, sosialisering etc.), spise, gå på do, sove – repeat. Helt meningsløst med andre ord.

Så kan man jo spørre seg selv om det er noe videre poeng i å bare ligge da? Bare sitte å sture, gjøre ingenting. Det er i alle fall meningsløst, likevel så virker det mer meningsfullt enn alternativet når man først er der nede, i kjelleren av endeløst mørke og tomhet.

Så må vi jo ikke glemme de virkelig gode periodene, de hvor jeg flyr på en rosa sky. Da er det heller ikke rom for en strukturert hverdag med gode rutiner. Jeg har rett og slett ikke tid, eller ro i kroppen til å følge en rutinert hverdag. Impulsene styrer og tid og sted er ikke lenger viktig.

Rutiner er en del av livet

Rutiner er derfor en del av livet som er forferdelig vanskelig for meg å følge. En del av livet som jeg må lære meg, og som jeg på sikt må klare å opprettholde. For jeg vet jo så godt at jeg har behov for rutiner, at vi mennesker har behov for rutiner, og at det på sikt er det som er best for en.

En urutinert hverdag er oppskrift på destruktivitet. Problemet er bare at man i alle sin destruktive tankegang ikke klarer å følge de rutinene som man har så lyst til å følge, som man burde følge. Så da ender man opp i en urutinert hverdag uten mål og mening da. Hvor triggerne regjerer i en kamp du taper.

For uten rutiner – et fast holdepunkt, så har du ingenting. Du gir etter for det som trigger deg. Du får mer tid til å dyrke triggerne, selv om du vet at du burde la vær, så klarer du ikke. Du blir oppslukt, besatt og til slutt blir du oppbrukt. Du har ikke mer å gi, du blir tappet for drivstoff og du kapitulerer.

Mange psykiske lidelser handler om å finne og regulere triggere

Hverdagen med en psykisk lidelse, enten det er angst, PTSD, depresjon, bipolar lidelse eller you name it, handler i stor grad om å kartlegge og finne sine triggere – det som utløser de vonde, negative og destruktive tankene og handlingsmønstrene. Med tanke på stemningslidelser, som for eksempel bipolar lidelse, må man i tillegg regulere ut i fra triggere som kan trigge frem både opp- og nedturer.

Man må være obs på hva som kan være en utløsende faktor og forsøke enten å unngå, eller stå i triggeren uten å la seg påvirke. Uten å la det ødelegge rutinene dine. Uten å la det gå utover hverdagen.

Om det bare hadde vært en fasit, et endelig svar, som når du endelig fant løsningen, forble løst. I stedet så er det et regnestykke som aldri har en riktig løsning. Et regnestykke som man tror har blitt løst, blir plutselig uløst og du må begynne helt på nytt igjen for å regne deg frem til det riktige svaret.

Regnestykket går aldri helt opp, og en rutinert og strukturert hverdag er noe jeg kan se langt etter. For enten er jeg for deprimert til å følge rutinene, eller så er jeg for oppstemt og giret, til at jeg klarer å følge dem.

Les også: Et skritt frem og ti tilbake