Selv om man er deprimert, så er det fortsatt slik at humøret kan svinge. Det er vel aldri helt statisk. Litt avhengig av hvor dypt ned man har kommet i denne depresjonen. Det er også avhengig av verktøyene man har for å klare å holde hode over vann. disse verktøyene kommer ikke av seg selv, men som et resultat av selvutvikling. For å utvikle seg selv, må man også tørre å skape en endring. Når det kommer til depresjon, kan dette være vanskelig.
Alles humør svinger. Vi har dårlige dager, midt på treet dager og gode dager. Noen perioder kan man være ekstra trist, eller man opplever livskriser som skaper sorg og nedstemthet over en lengre periode. Det er med andre ord en del av livet. Litt sånn er det med depresjonen også, man kan ha litt bedre dager, man kan ha dager som er helt ok, og man kan ha de tunge dagene hvor man slukes av depresjonens tomme mørke.
Mild, moderat eller alvorlig deprimert, har det noe å si?
For mange år siden, da jeg var deprimert, kunne jeg ligge ukesvis i et mørkt rom. Jeg isolerte meg og orket knapt å dusje eller å gå på do. Jeg fant ingen gleder eller lyspunkt, og tanken på å ikke eksistere ble mer og mer tiltalende. Det er vel også hva man gjerne rent klinisk kaller en alvorlig depresjon. Man deler nemlig depresjonen inn i tre: mild, moderat og alvorlig.
Ulempen med denne graderingen er at når man har en mild depresjon i klinisk øyemed, så kan det føles som at depresjonen bagatelliseres. Du er ikke syk nok for å få behandling, man er gjerne tålig funksjonell. Likevel er dagene tunge, man holder ut, man tvinger seg selv til å gjøre de tingene man må, og etterpå er man helt tappet for energi og livsgnist. Noe som ubehandlet kan føre deg videre inn i moderat eller alvorlig depresjon. Dermed skal man ikke kimse av en mild depresjon. Man står gjerne ikke i fare for å ta sitt eget liv. Rent subjektivt, kan man likevel føle seg alvorlig deprimert, selv om det ifølge de kliniske skjemaene ikke er slik.
Poenget er at uansett hvor man er i det depressive landskapet, så er det en subjektiv følelse av tomhet, uutholdelig smerte og meningsløshet. Men som humøret til folk flest, så er heller ikke depresjonen statisk, og kanskje er det mindre statisk i de milde og moderate depresjonene. Som bringer meg videre til poenget med hele dette innlegget.
På veien har jeg jobbet mye med selvutvikling og tankesettet mitt
Jeg har jobbet med depresjonen i en årrekke. Og selv om jeg har mange gode verktøy, og depresjonen kommer jevnlig, så slår den som regel beina under meg hver gang. Likevel håndteres det bedre nå, enn tidligere.
Til tross for at ting føles tomt og mørkt, så klamrer jeg meg fast ved håpet om bedre tider og at solen på ny skal komme frem mellom det tunge skylaget. Forskjellen fra nå og tidligere, er at solen oftere stikker frem, selv når jeg er nede i denne dalen min. Noe som er en befrielse i seg selv. Det at det kommer små lysglimt innimellom er helt avgjørende for at jeg faktisk skal klare å holde hode såpass over vann, at jeg ikke kapitulerer.
Man må jobbe for det
Så er det ikke slik at dette har skjedd på magisk vis. At lyset bare kommer av seg selv. Det er noe jeg har skapt selv. Høres gjerne flåsete ut, til og med provoserende for deg som nå sitter fastlåst i dette mørket av depresjon. Litt sånn «jeg velger å ikke være deprimert» tull. Og det skal jeg bare si deg, man kan ikke velge å ikke være deprimert, derfor skal jeg heller ikke komme med en slik påstand. Det jeg derimot vil si, er at man velger hva man skal gjøre med situasjonen sin.
Jeg kan velge å ikke forsøke å gjøre noe med situasjonen, eller jeg kan velge å ta tak i situasjonen. Det er ikke dermed sagt at det er lett. Eller at jeg hver eneste dag klarer å ta det rette valget. Det er heller ikke en jobb som nødvendigvis er best å ta når man allerede er i mørket. Da er målet å komme seg opp og ut igjen.
Forebygging er viktig
Når man derimot har kommet seg ut. Når solen har begynt å skinne, og skylaget blir tynnere og tynnere. Det er da jobben begynner. Da må man nemlig jobbe med å forebygge en ny depresjon (dette gjelder særlig for dem som har langvarige og, eller tilbakevennende depresjoner). Og det er det jeg har gjort. Jeg har lagt til rette for at dalene ikke skal bli så dype, at mørket ikke skal bli så altoppslukende og at jeg har verktøy som gjør at jeg klarer å holde hode over vannet.
Så er det aldri noen garanti for at jeg ikke vil falle totalt sammen igjen. At jeg ikke mister fotfestet og trenger ekstra drahjelp for å reise meg. Men frem til nå, har jeg erfart at jeg håndterer depresjonene bedre enn tidligere på grunn av disse grepene jeg har tatt, og fortsetter å ta i «fredstid». Jeg merker også at når det sklir ut i fredstid, så blir tilbakefallene hyppigere, og tilfriskningen tyngre. Det er med andre ord e n beintøff jobb som aldri tar slutt. På mange måter føles det som at man konstant balanserer på en tynn line. Noe som i seg selv kan føre til tilbakefall.
Noen av de tingene jeg har jobbet med for å håndtere depresjonen bedre:
Bevisstgjøring – En av de viktigste tingene jeg har jobbet med, er bevisstgjøring. Det å bli bevisst tankene og tankefeil som oppstår når man er deprimert, har vært avgjørende for at jeg klarer å avsløre disse tankefeilene og på den måten finne frem til alternative tanker.
Grubling – det å låse seg fast i fortiden, gruble over det som har vært. Det er ofte essensen i depresjonen, og er med på å opprettholde. Når jeg fant ut av det, løsnet mye. I kombinasjon med å jobbe med tankene, klarer jeg å fange opp når jeg blir fastlåst i grubling, og på den måten også hente meg ut litt oftere, og raskere.
Aksept – noe av det vanskeligste, men også noe av det viktigste. Akseptere at «sånne er det nå». Tillate seg selv å kjenne på tomheten, uten å grave seg ned i den. Bare la den være litt.
Takknemlighet – dette kan være vanskelig når alt føles meningsløst og tomt. Det kan også fort føre til skyldfølelse og skam over at man føler det slik, når ting kanskje tilsynelatende burde tilsi at man ikke har noe grunn til å føle det slik. På den annen side, så hvisker ikke det bort det faktum at du har det slik du har det. Det er ikke noe man styrer selv, og det er utallige årsaker som ligger bak hvorfor man blir deprimert.
Det er alltid noen som har det verre, men man skal ikke undergrave sin egen smerte av den grunn. Likevel kan man forsøke å holde fast ved de tingene som vanligvis gir glede, eller som er fint i livet. Noen ganger må man også lete godt for å finne noe. Men det å jobbe med dette, samt finne små ting man kan være takknemlig over, vil virke forebyggende og helene på depresjonen.
Få kontakt med følelsene
Noe jeg har innsett at jeg må jobbe mer med, for og forhåpentligvis klare å få bukt med denne depresjonen en gang for alle, er selvfølelsen min. Finne min verdi i meg selv. I tillegg må jeg jobbe med og tørre å kjenne etter på følelsene mine. Tillate de undertrykte følelsene å komme opp og frem. Romme meg selv i disse følelsene, tåle dem og deretter bearbeide dem.
Jeg har inntil nylig trodd at jeg har hatt god kontakt med følelsene mine og mitt indre barn. Men har innsett at det har jeg ikke. Jeg har mye undertrykte greier som ligger godt gjemt i dypet av sjelen. Og den viktigste jobben blir å koble sammen det funksjonelle med det følelsesmessige.
En ting er sikkert; det er en lang prosess som krever mye arbeid
Det er også mange veier til rom, så hvordan man jobber med disse tingene er ikke nødvendigvis det viktigste. Det viktigste er å finne en vei som passer for en selv. En ting jeg derimot tror er ganske universalt for oss alle; er at man må tørre å åpne denne døren av ubehag som det er når man skal jobbe med seg selv. Åpne for alt det undertrykte som jo er undertrykt av en grunn. Nettopp fordi det er for vondt til at man orker å ta i det. Men er alternativet så mye bedre? Det og stadig gå rundt i dette mørket? Det føles gjerne trygt fordi der er man tross alt kjent, selv om det heller ikke er noe godt. Likevel tror jeg ikke det er bærekraftig i lengden.
Selvutvikling; man må utvikle seg selv for å få det bedre
Selvutvikling gjør vondt, fordi man må ta tak i noe vanskelig. Det krever en innsats og man må ut av denne berømte komfortsonen. Nettopp derfor er det også så uhyre krevende. For vi mennesker er konstruert slik at vi ønsker å ha det behagelig, samtidig som vi har et innebygd alarmsystem som skal hjelpe oss til å holde oss unna det som er vondt og farlig.
Selv om selvutvikling ikke er farlig, så kan det føles slik. Når vi må grave i noe som på et tidspunkt kanskje har vært farlig, eller skadelig, så vil man føle aversjon for å ta de grepene som trengs for endring. Når noe har skapt såpass mye ubehag i oss, har man gjerne bygget et forsvar for å unngå det samme ubehaget igjen.
Men husk: Et lite skritt av gangen, fører til store endringer på lang sikt.
Les også:
