Hun går til sengs med et sørgelig blikk, tårene triller ned langs kinnene hennes mens hun grubler over hvordan morgendagen vil bli.

Hun legger seg forsiktig ned på puta og hører på stillheten som omfavner henne. Hun ligger omringet av et uendelig mørke, et mørke som ikke ser ut til å lysne med det første.

Hun våkner opp med et smil om munnen. Hun står opp og gjør seg klar for dagens utfordringer vel vitende om at denne dagen ikke vil være noe annerledes fra dagene som har vært.

Hver morgen våkner hun opp med det samme smilet rundt munnen, smilet som forteller alle at hun er lykkelig, smilet som viser at hun har det bra, smilet som utgjør hennes utstråling og glans. Problemet med smilet hennes er at det er like falskt som puppene til Pamela Anderson.

Hver dag gjemmer hun seg bak et smil, en fasade som ingen andre klarer å se gjennom. Ingen forstår at bak dette smilet så ligger det sorg og smerte, ti tusener av vonde følelser og tårer som ligger på lur klare for å presse seg frem. Tårer som skriker etter å komme frem! Følelser som hyler etter en klem, forståelse og LYS.

Hun programmerer seg selv til å være lykkelig
Hver dag er en kamp om å overleve uten å bryte sammen, og en kamp om å opprettholde motet. Dag etter dag visner det en del av henne, enda et lykkeblad faller ned fra stilken uvisst om det noen gang vil spire igjen. Hun er omringet av frustrasjon, sinne, sorg og smerte. Overalt hvor hun ser er det et mørke rundt henne. Hun leter febrilsk etter lyset, men hun finner det ikke. Det har sluknet, blåst ut i intet.

Dagene går, smilet består, mens tårene presser
Hun legger hodet sitt ned på puta, mens hun venter på at lyset skal komme.
Hun lukker øynene i håp om at hun kan våkne
opp med et smil som er ekte.