Stine Nilsen

Hvordan det føles å ha en spiseforstyrrelse i julen

Julen banker på døren og for de fleste er dette en gledens høytid. Men for mange er det av ulike årsaker også en krevende, tung og vanskelig tid vi nå går inn i. En ting som kan være vanskelig for mange i julen er faktisk maten, og for de med spiseforstyrrelse så blir julen derfor en ekstra vanskelig høytid. Så hvordan er det å ha en spiseforstyrrelse i julen?

Foruten om familie og gaver, så dreier jo julen seg i aller høyeste grad om mat. Borddekking, etter borddekking med et lass av god, fet mat. Etterfulgt med søtsaker av alle sorter. For folk flest er derfor julen, som å komme til himmelen. For hva er ikke bedre, enn god, deilig mat så langt øye kan se?

Gruet seg i lang tid til det årlige familiejulebordet

For de med spiseforstyrrelser, så er dette alt annet en hyggelig. Sykdommen som du gjerne skammer deg over eller som du forsøker å skjule, blir plutselig mye mer synlig. For når du sitter der, som den eneste som knapt rører ved all den deilige maten, så blir dette bemerket.

Jeg har snakket med «Ida» og Camilla, som ønsker å fortelle litt rundt sine opplevelser rundt det å ha en spiseforstyrrelse i julen og om de utfordringene som oppstår rundt middagsbordet.

– Julen er en ekstra utfordrende tid når man har spiseforstyrrelse, i hvert fall for meg. Jeg har gruet meg i lang tid til det årlige familiejulebordet. Både med tanke på hva som er «trygt» for meg å spise der, men også hva andre vil tenke når de ser at jeg spiser lite og at jeg ikke forsyner meg av julekakene, sier «Ida».

Spiseforstyrrelse i julen: Når maten blir din fiende

Mange ganger tenker man ikke over at personene man spiser sammen med, har et anstrengt forhold til mat. For de som har et normalt forhold til mat, så er det jo den største selvfølgelighet å spise, både for nytelse, men også for overlevelse. Mat er jo et grunnleggende behov vi mennesker har, for å kunne overleve.

For de som av ulike årsaker utvikler et anstrengt forhold til kropp og mat, så hviskes dette behovet litt bort. Det byttes ut med behovet for kontroll og for å straffe seg selv. Man er gjerne usikker, har et dårlig selvbilde og har et forvrengt syn på egen kropp. Mange føler seg tykke og ønsker å slanke seg. Maten blir dermed til din fiende og du ender opp i en evig ond sirkel av kaloritelling hvor du passer på, veier, kontrollerer og måler alt du spiser, eller ikke spiser.

Når du som frisk ser at en person ikke spiser, så er det lett å kommentere dette. Men en viktig ting å tenke på, er at det kan foreligge underleggende årsaker til at personen fremfor deg ikke spiser. Da er det viktig å tenke på hva man sier og hvordan man forholder seg til at personen ikke spiser.

Feilslått mathumor, kan få store konsekvenser for en med spiseforstyrrelse

Generelt er vi så opptatt av mat og andres matvaner. Enten spiser man for mye, eller så spiser man for lite. Man er sær i matveien, kresen eller altspisende. Alle er ulike, og våre matpreferanser er individuelle.

Så kan man jo stille seg undrende til hvorfor man skal legge seg opp i andres matvaner. Eller hvorfor man på død og liv føler et behov for å kommentere dette, gjerne høylytt og i påsyn av alle andre. Med en humoristisk tone så klart…

«Ida» hadde en ubehagelig opplevelse under familiejulebordet her forleden. Før de skulle spise, sier onkelen:

«Jeg bør vel skynde meg å hente mat før deg, før alt pinnekjøttet er vekk.»

Et forsøk på å være morsom vil du nok si. En forholdsvis uskyldig spøk, som også faktisk kan være morsom, hvis man sikter til en person som du vet er småspist av natur og som selv spøker om dette. En slik spøk slår an hos de som ikke har et komplekst og anstrengt forhold til mat. Men og si slik til en person som er spiseforstyrret, er svært lite gjennomtenkt. Og det kan virke svært ødeleggende for den personen som får disse kommentarene slengt etter seg.

Følte seg mobbet rundt middagsbordet

Camilla forteller også om ubehagelige episoder rundt middagsbordet. Episoder som gir enda mer skam, skyldfølelse og selvforakt.

Hun er i utgangspunktet svært kresen, så det å spise i selskap er generelt veldig vanskelig for henne på grunn av dette. Legger man til en spiseforstyrrelse i tillegg, så er det klart at det å spise sammen med andre blir ekstra utfordrende. Lite hjelper det når de rundt hele tiden skal kommentere alt. «Så kresen du er». «Skal du ikke spise?». «Hvorfor spiser du ikke?»

Camilla syns det ble så ille at hun til slutt følte folk var ute etter å ta henne, eller at de rett og slett ville henne vondt. Hun følte meg mobbet. –Der sitter jeg og ikke klarer å spise. Jeg er syk. Jeg trenger hjelp, men istedenfor å hjelpe, blir de frekke. Forteller hun.

Hun er ikke sikker på om de sa disse tingene, fordi de trodde det ville hjelpe, eller hva de egentlig mente med det, men for hennes del så ble det bare helt feil. Situasjonen hennes ble mye verre enn det det hadde trengt å være, ved at folk hele tiden skulle kommentere og bemerke spisingen hennes. Dette førte til at hun prøvde å unngå selskaper, eller ting som hadde en sammenheng med mat å gjøre.

Ekstra ensomt med spiseforstyrrelse i julen

Som Camilla, så syns også «Ida» det er vanskelig dette med spising rundt andre. Hun sier at det blir til at hun helst ønsker å holde seg hjemme fra slike selskaper og besøk, som det er ekstra mange av i julen.

–Jeg synes det er ekstra ensomt når jeg ikke kan nyte god mat med venner og familie, bli med å bake osv. Jeg vil helst hverken se eller høre om den maten jeg så gjerne skulle ønske jeg kunne spise, men som jeg ikke kan tillate meg selv. Jeg blir derfor mer isolert, og føler meg veldig alene, beretter hun.

En del familiemedlemmene vet at «Ida» har en spiseforstyrrelse, men det er kun de aller nærmest. Det er mye skam forbundet med å ha spiseforstyrrelse, noe som er en av grunnene til at hun ikke vil at så mange skal vite det. I tillegg føler hun at, jo flere som vet om spisevanskene, desto flere vil det være som «observerer» og «vurderer» spisingen hennes.

Vanskelig å delta i sosiale situasjoner som inkluderer spising

De som vet at «Ida» har en spiseforstyrrelse pleier heldigvis ikke å kommentere spisingen hennes, sier hun. Hun prøver å tenke at folk ikke legger merke til hva hun spiser/ikke spiser. Likevel så tror hun at enkelte har sine mistanker om at hun sliter med mat.

Folk rundt henne er generelt veldig forsiktige med å snakke om spisingen hennes. Men så dukker det jo opp en og annen kommentar, eller bemerkning, som kan oppleves ubehagelig. Når folk kommenterer ting som: «Likte du ikke maten?», Eller: «Du kan jo ikke være mett, du har jo nesten ikke spist noen ting», så blir hun veldig ukomfortabel og hun vet ikke helt hva hun skal svare. Frykten for slike kommentarer gjør det enda vanskeligere å delta i sosiale situasjoner som inkluderer spising.

Faren for å havne i en slik situasjon blir ekstra stor i høytider hvor mat har stort fokus og hvor man dermed samles rundt middagsbordet. Dette gjør at det er ekstra vanskelig å ha en spiseforstyrrelse i julen, nettopp fordi man utsettes for denne «faren» over flere dager.

–Jeg forstår at folk som ikke vet om vanskene mine, kan si sånt, men jeg tenker at det uansett er unødvendig å si sånne ting foran mange andre i et selskap. Avslutter hun.

Man trenger ikke å påpeke at folk ikke spiser

Selv er jeg pårørende til noen med spiseforstyrrelse. Jeg ser tilbake med gru for hvordan jeg selv nok har vært med på å bidra til at måltidene hennes skulle blir mer ubehagelige, enn det de allerede var. Jeg visste riktignok ikke helt hvor ille det var, før hun faktisk ble så syk at hun måtte legges inn.

Nå i senere tid, så har jeg fått reflektert litt rundt disse tingene. Jeg har funnet ut at man må tenke seg litt om når det gjelder dette med mat. Det er mange som har et anstrengt forhold til mat. Når man da er i sosiale settinger, eller i familieselskaper hvor man skal spise, så er det faktisk ikke nødvendig å påpeke at en person ikke spiser. Hvor mye eller lite personen spiser. Eller i det hele tatt, bombardere personen med spørsmål om mat.

Det må være vanskelig nok å i det hele tatt komme i dette selskapet. Der hvor de vet på forhånd at deres verste fiende er hovedfokuset, nemlig maten. De har allikevel klart å trosse alle instinkter de har, som sier at de ikke skal gå. De kommer i selskap og de sitter der face to face med sin verste fiende. Da burde ikke denne kampen tilspisses med at alle skal poengtere at fienden; altså maten, egentlig er en venn. At de bare må ta hverandre i hånden, kose seg og bli venner.

Det er ikke sånn det fungerer. En spiseforstyrrelse kureres ikke av litt god mat. Den settes heller ikke på pause i jula, som dermed blir en ekstra vanskelig tid for de som sliter med spiseforstyrrelse.

Hvordan du kan prate til en person med spiseforstyrrelse, i jula

Både «Ida» og Camilla er enige i at det er ubehagelig når folk kommenterer spisingen deres, eller mangelen på spising. Begge sier i tillegg at de syns det er best om familie og venner ikke sier noe om hvor mye eller lite de spiser under et måltid.

For «Ida» er dette spesielt viktig i julen, for da ønsker hun å fokusere på andre ting enn sykdom. Ellers synes hun det er veldig hyggelig at moren hennes lager sunt julegodt som hun kan tørre å spise. Da kan hun også ha noe å spise under julebesøket.

Folk må le og hygge seg og oppføre seg som om ingenting er galt. Fokuser på egen mat og spising! Ikke tenk så mye på hvorfor andre ikke spiser og i alle fall tenk deg om før du kommer med en bemerkning, eller en dårlig «spøk» om hvorfor sidemannen ikke spiser. Det å ha en spiseforstyrrelse er vanskelig nok i seg selv, da hjelper det lite at folk hele tiden skal minne deg om at du kjemper din livs største kamp.

Les også: Anorektisk juleribbe