Jeg orker snart ikke mer. Vil ikke leve lenger. Jeg er en taper. Jeg tror jeg aldri kommer til å bli lykkelig igjen. Aldri. Alt jeg vil nå er å dø. NÅ! Jeg orker ikke ha det vondt lenger.
Jeg gjemmer meg i senga. Jeg bare ligger her og trykker på
Dette innlegget kan virke triggende for mange da det har mange detaljerte beskrivelser rundt selvskading og medisinering. Blir du lett trigget av å lese om disse tingene, så vil jeg anbefale å ikke lese videre.
Det er gått hele sytten år siden jeg skadet meg selv for første gang. Jeg husker
I sommer ble Kristiansand rammet av en tragisk drapssak hvor en 17 år gammel jente ble drept, og en annen ung jente ble kritisk skadet. En 15 år gammel jente står bak disse grusomme handlingene, noe som har skapt reaksjoner i befolkningen; for det er ikke normalt at 15 år
Et lite barn, søt og uskyldig, åtte år og livet er tung. Stygge ord, stygge blikk som ble brent inn for alltid.
Jo eldre hun ble, jo verre ble det. Ord og blikk gikk over til slag og fysisk vold. Ingen så. Ingen utstrakt hånd. Ingen hender å holde i, bare
Det stråler en varm følelse igjennom meg. Noe er i ferd med å skje. Noe positivt og noe godt, tror jeg.
Jeg har det fryktelig vondt, men håpet om en bedre fremtid ligger her foran mine føtter.
Det er bare jeg som kan gjøre noe, det er bare jeg som kan gjøre
Verdensdagen mot selvskading er 1 mars og i den anledning har jeg skrevet et innlegg om temaet. Et viktig og tabubelagt tema som trenger mer belysning.
En person som driver med selvskading gjør det ikke for oppmerksomhet. Man er ikke stolt av det og man føler vel mer skam rundt det
