Jeg satt og så på et bilde av meg som nyfødt. Det fikk meg til å tenke på prosessen fra å være et lite uvitende, uskyldig spedbarn til her og nå, og den situasjonen jeg har kommet opp i. Da bildet ble tatt visste jeg ingenting. Jeg var midtpunktet i familien, og alt jeg gjorde og tenkte på var å spise, bæsje og sove. Verken jeg eller noen rundt meg visste hvordan livet mitt kom til å bli noen år senere.

Jeg tror at livet er fullt av tilfeldigheter som former oss som personer. Jeg tror ikke ting er forutbestemt. Det var tilfeldig at jeg ble plukket ut til å bli mobbet på skolen. Det hadde ingenting med meg å gjøre. Jeg var kanskje litt annerledes enn de andre, men det var nok tilfeldig at jeg var den som ble plukket ut. Så utviklet det seg videre. De andre så jeg var sårbar, og det gjorde det ekstra morsomt å plukke på meg.

Mobbingen gjorde meg enda mer sårbar, og det gjorde at jeg utviklet meg til å bli sjenert og usikker på meg selv. Og for hver gang jeg møtte motgang, reagerte jeg som jeg gjorde ut ifra slik jeg hadde blitt med årene. Hver lille hendelse i livet gjør noe med oss. Ikke bare i negativ retning, men begge veiene. Det er slik vår personlighet blir dannet, og det er det som bestemmer hvordan man reagerer på ulike situasjoner. Alle reagerer ulikt ut ifra tidligere erfaringer.

På grunn av mine erfaringer om at jeg ikke hadde noe verdi, og min mening ikke betød noe, var jeg som sagt veldig usikker på meg selv, og jeg lot andre behandle meg dårlig. Det var nok slik jeg lot gutter misbruke meg. Jeg visste ikke at jeg faktisk kunne si nei. Vel, jeg sa nei opptil flere ganger, men da de sa “jo” hver gang jeg sa nei, forstod jeg det som at det var de som bestemte. Det var jo ikke jeg som bestemte over mitt liv. Det hadde jeg lært igjennom mobbingen og hjemmesituasjonen min.

Det ene fører til det andre, og jeg tror at om man først lar andre herse med en, så er man sårbar for å oppleve å bli tråkket på. Man blir etterhvert vant til det, og tror det er slik det skal være.  Alle små og store hendelser i livet mitt, særlig de som gjentok seg over flere år, har formet meg til den jeg er, noe som igjen har ført til at jeg har fått store problemer i livet.

Jeg sitter og tenker på hvordan livet mitt hadde vært hvis tilfeldighetene hadde vært annerledes. Hvis jeg ikke hadde blitt mobbet, hadde jeg vært frisk? Hadde jeg vært selvsikker? Man kan sitte og gruble i en evighet, men jeg tror det er viktig og ikke være bitter for at ting ble som de ble, heller gjøre det beste ut av hvordan ting har blitt. Det er mulig å jobbe seg ut av problemene som har oppstått underveis. Ja vel så har jeg opplevd alt jeg har opplevd, men det eneste jeg kan gjøre med det, er å lære av det. Utvikle meg, og komme meg ut av mønstrene jeg har dannet meg. Jeg må gjøre meg selv selvsikker igjen. Og alt dette er det bare jeg som kan gjøre, men med litt hjelp på veien!

Jeg føler det er viktig å få fram at alt som har hendt meg i livet ikke er bare mobberne sin skyld. Det er mange ting jeg har opplevd som jeg ikke ønsker å skrive om av hensyn til andre, og det er alt tilsammen som har gjort meg til den jeg er i dag.