Perfekt familie uten konflikter, trenger nødvendigvis ikke å være perfekte. Nå skal det jo sies at perfeksjon er et definisjonsspørsmål, og ingenting er vel generelt perfekt.

La oss for øvrig definere perfekt i dette tilfelle som en stabil og trygg oppvekst.

Mange som opplever å vokse opp i konfliktfylte og ustabile hjem vil ofte definere en rolig og avbalansert familie som perfekt. Og gjerne drømmer de seg bort i en verden med stabile, snille og omsorgsfulle foreldre. Noe ethvert barn fortjener og burde ha.

Likevel så er det ingen automatikk i at rolig er synonymt med bra. At stabilitet er synonymt med gode oppvekstvilkår. Barn som vokser opp i et trygt og godt hjem er ikke skånet fra psykisk uhelse, og de kan også utvikle relasjonsproblemer, usikkerhet og føle seg oversett.

En følelsesløs generasjon

Vi er alle forskjellige og har vokst opp med ulik bakgrunn. Dette er også veldig generasjonsbetinget. Bare noen få tiår tilbake så var det ikke like vanlig å vise følelser, slik det er i dag. Dette henger for øvrig igjen i mange enda, og disse «følelsesløse tradisjonene» videreføres fortsatt fra foreldre til barn, som igjen vokser opp og viderefører dette til sine barn igjen. En ond sirkel som må brytes.

De aller fleste foreldre er stabile og trygge omsorgspersoner, som selvfølgelig er glad i barna sine. Likevel så er ikke dette nødvendigvis nok. Handling og ord har mye å si, og de må samsvare med hverandre.

Et trygt og stabilt hjem, betyr ingenting hvis det å vise kjærlighet og tilstedeværelse uteblir.

Det er viktig å si til barnet sitt at man bryr seg om det. At man er glad i det. Men det er vel så viktig å vise det med handling. Gi klemmer. Gi nærhet. Lytte til barnet og det og bare være til stede, er viktige faktorer for at barnet skal føle seg både sett, hørt og elsket.

Ikke alle barn opplever dette, til tross for at de bor i stabile og trygge hjem. De får høre at foreldrene er glad i dem. Men foreldrene er kanskje ikke flinke til å vise det. Noe som igjen kan ha en sammenheng med hvordan de selv har vokst opp. Det er derfor ikke slik at du er en dårlig forelder selv om du ikke er flink til å vise følelser, eller til å snakke om dem.

Kjærlighet er viktig

Jeg tror for øvrig det er et viktig tema å snakke om. Det er viktig å være obs på dette. Vi kan nok alle bli mye flinkere til å snakke sammen. Det å vise følelser er noe som sitter langt inne hos veldig mange av oss. Noe som igjen ikke bare har grobunn i generasjon og familie, men samfunn og kultur.

I enkelte kulturer så er folk mer åpne og følsomme, mens i andre kulturer er man lukket og fremstår nærmest følelsesløs. Vi er en del av en slik kultur. Følelser skal legges lokk på. Det er kun glede som skal vises i det offentlige rom, mens sinne og tristhet skal skjules. Gjemmes bort.

Vi må tørre å vise følelser

Det er på høy tid å gjøre noe med dette. Et av våre primærbehov er kjærlighet. For barn tenker jeg at dette behovet er ekstra stort og dermed er det også viktig å vise barn med både ord og handling at man er glad i dem, at vi bryr oss og at vi er til stede. Dette er helt klart er en viktig faktor for at barna skal ha best mulig forutsettinger til å bli trygge på seg selv, glad i seg selv og bygge trygge og gode relasjoner til andre mennesker. Selv om man ikke er vant til det fra egen oppvekst, så trenger vi ikke å videreføre denne følelsesløse og undertrykkende holdningen videre.

Barn som ikke tydelig får høre eller se at de er verdsatt, kan dermed føle at de ikke er elsket, selv om de er det. Og det kan videre føre til at de utvikler et dårlig selvbilde og får dårlig selvtillit, som igjen kan føre til depresjon, angst, spiseforstyrrelser og andre psykiske helseplager.

Det er ikke nok å gi mat og husly til barna våre. Det er ikke nok å kjøpe masse ting til dem. Det er ikke nok å bare være der rent fysisk, man må også vise at man er mentalt til stede.

Lek og moro

Nylig hadde jeg en trist opplevelse i lekeland som virkelig fikk meg til å tenke på viktigheten av å være til stede. Ei lita jente tuslet rundt i småbarnsavdelingen. Jeg vil tippe hun var to-tre år. Hun hadde et trist drag over ansiktet sitt. Først tenkte jeg at hun bare var sjenert. Barn er jo så forskjellige, og som en introvert selv, så har jeg full forståelse for at ikke hun løp rundt og herjet som mange av de andre barna. Likevel så var det noe ved henne som gjorde at mammahjertet mitt bristet.

Jeg forsøkte å prate litt med henne. Men hun var veldig avisende. Sjenert jente du. Tenkte jeg. Helt til jeg så at hun etter hvert forsøkte å få kontakt med pappaen sin.

«Pappa, pappa, se!»

Men pappa var opptatt med å snakke med sine lekekamerater.

Jenta ville rutsje og hun ville vise pappaen sin hvor flink hun var.

Men pappa var opptatt med å snakke med sine lekekamerater.

«PAPPA, PAPPA!»

Ingen respons.

«Neimen, skal du rutsje du da!» Sier jeg lekent. På dette tidspunktet har sjenansen til denne jenta forduftet, og hun suger til seg oppmerksomheten. Vips, så hadde jeg fått en hale i lekeland. Det var så lite som skulle til. Jeg ble med henne å rutsje, og jeg kunne se at hun elsket oppmerksomheten og anerkjennelsen på hennes eksistens. At noen tok seg tid til å leke med henne.

Viktig å tenke på

For meg var det lett å tenke at denne faren var en dårlig far. Men for alt jeg vet så kan han være en kjempegod og trygg pappa. I etterpåklokskapens navn så burde jeg nok gått bort og sagt noe til han. Bare minne han på at den lille jenta han si trengte hans oppmerksomhet og tilstedeværelse, men jeg turte rett og slett ikke.

Men jeg skriver dette her nå som en påminnelse om at vi alle må tenke på dette i hverdagen. Det å være til stede. Det å vise at vi bryr oss og interesserer oss i barnet og deres lek. Vi må bli flinkere til å vise at vi er glad i barna våre både ved å si det til dem, men også med tilstedeværelse.

Et trygt og stabilt hjem, betyr ingenting hvis det å vise kjærlighet og tilstedeværelse uteblir.