Verdensdagen mot selvskading er 1 mars og i den anledning har jeg skrevet et innlegg om temaet. Et viktig og tabubelagt tema som trenger mer belysning.
En person som driver med selvskading gjør det ikke for oppmerksomhet. Man er ikke stolt av det og man føler vel mer skam rundt det å drive med selvskading.
Folk spør: «Hva har du gjort? Hva er det?»
Det jeg da lurer på: Hvorfor spørre når du vet svaret? Er det for å få meg til å føle meg mindre verdt? Og hvorfor kalle en selvskader for EMO?
Ikke døm etter arr, du vet ikke kampen som ligger bak. Ha respekt!
Kniven ble min beste venn
Hodet spinner og kroppen skjelver. Trykket inni meg er på randen til å eksplodere, noe må gjøres, jeg må få det ut.
Slik ble kniven min beste venn. Jeg var ung og redd, strevde mye med meg selv og all smerten inni meg måtte bare ut på en eller annen måte og da ble kniven utveien. Da kunne jeg endelig føle igjen, jeg kunne føle at jeg faktisk levde.
Det er nesten som en tornado som kommer, når den nærmer seg er alt kaos, mørkt og kaldt, men med en gang man kommer inn i kjernen av tornadoen blir det stille, helt stille og lyst. Da får jeg fred og har fått ut mitt utløp, men så må jeg ut av denne tornadoen igjen, og da kommer helvetet på nytt igjen, og ting er egentlig ikke bedre, bare mer ødelagt.
Mennesker som ikke selv har slitt med selvskading, vet ikke hvordan det er.
«Bare slutt»
«ikke gjør det»
Er ord jeg ofte har hørt. Men hadde det vært så enkelt hadde ingen drevet med det.
Det er ikke bare meg som ser de tapte kampene, men hele verden. Folk stirrer og snakker.
Mestringsstrategier
Jo eldre jeg ble jo verre ble selvskadingen. Hyppigere og dypere. Jeg hadde nesten alltid med meg en tapetkniv i tilfelle trangen kom. Når denne trangen kommer så prøver jeg å ikke gjøre det, jeg prøver mestringsstrategier som fungerer for meg.
Det går meste i å skrive, male,høre på musikk eller å gå en lang tur. Bilturer hjelper også. I tillegg hjelper det noen ganger å snakke med noen om det også, men det skrittet er vanskelig å ta. Hva skal man liksom si? Hei du, jeg vil kutte meg opp, kan du hjelpe meg?!
Selskadingstrang
Det er mange som lurer på hva man tenker før man selvskader, mens man gjør det og etterpå. Mens jeg holder på vet jeg faktisk ikke helt hva jeg tenker. Det er ikke akkurat blomster og bier som opptar tankene mine, men mørke tanker, og kanskje litt tomt igrunn.
Etterpå blir jeg sint på meg selv, veldig sint. Jeg føler skam og jeg blir skuffet, for det er jo ikke noe jeg vil og det blir stygge arr. I hovedsak så kjenner jeg at pulsen øker, jeg begynner å skjelve og får tankekjør både før, under og etter selvskadingen.
Når jeg har vært innlagt på lukket avdeling og har fått selvskadingstrang blir man så desperat og kreativ at man får til noe, selv om det ikke er alvorlig, så får man til noe. Det er utrolig slitsomt å ha det presset inne i seg.
Hvis du må skikkelig på do, men ikke har muligheten til å gå på do, blir man veldig desperat. Det blir litt sånn egentlig, kanskje en dårlig sammenlikning men kanskje lettere å forstå, man må lette på trykket!
Avhengighet
Det har vært en del runder på legevakten for å sy, dessverre. Og det jeg sitter igjen med etter kanskje 10 minutters pause fra det vonde, er masse stygge arr.
Jeg ønsker jeg aldri tok det første kuttet, da var det gjort. Det blir en slags avhengighet og en rømningsvei for en kort periode. Det har vært en negativ mestringsstrategi for å takle det vonde.
På bedringens vei
Nå går det bedre med selvskadingen. Jeg hadde nesten et helt år hvor jeg ikke selvskadet, men så hadde jeg et tilbakefall, og siden tilbakefallet har det vært litt opp og ned med selvskadingen, men det er ikke så intenst lenger og det er deilig.
Mestringsstrategiene mine fungerer mer nå og det er jeg utrolig glad for. Så det er håp i den onde, destruktive spiralen. Man kan komme seg ut av det, men det er ikke lett, det er en lang vei med små steg.
Når mestringsstrategiene mine funker får jeg en god og varm følese inni meg. Det er viktig for meg å kunne føle litt på mestring, ikke bare i forhold til selvskadingen, men alt annet også.
Mestringsfølelse
I løpet av en dag kan jeg oppleve mestringsfølelse. Noen dager kan det være så enkelt som:
- At jeg kommer meg ut av sengen
- Husarbeid
- Spiser mat
- At jeg går meg en tur
- At jeg klarer å motstå selvskading
Andre ganger kan det være:
- At jeg fikk til prosjektet jeg holdt på med
- At jeg ble ferdig med et maleri
- At jeg har vært med på et arrangement og klarte mine oppgaver
Det å føle at jeg mestrer noe er viktig. Det bygger meg opp og bygger opp selvtilliten min.
Så det er lurt å sette seg noen mål man vil gjøre i løpet av en dag, om de er små eller store har ikke noe å si, bare du prøver å gjøre dem, og mestrer man det, sitter man igjen med en god følelse. Men hvis man ikke klarer noen av målene den dagen, så er det også greit. Da prøver man på nytt neste dag.
En evig påminnelse
Jeg har alltid en påminnelse om selvskadingen og det er arrene mine. Arrene mine er et bevis på en kamp, en kamp jeg ikke vant og som jeg ikke klarte å stå imot. Det er ikke bare meg som ser de tapte kampene, men hele verden.
Folk stirrer og snakker. Sånn må man jo bare regne med, men uansett, det er ubehagelig og jeg blir på nytt påminnet mine tapte kamper.
Sår som aldri vil gro eller forsvinne
Arrene har en historie, en ganske vond historie. Men arrene er også en påminnelse om en dårlig periode man har hatt igjennom livet.
En dag kan jeg se ned på arrene og tenke at det var jeg som vant krigen til slutt
Jeg vant!
Les også: Råd for å slutte med selvskading
