Hjertet dunker ekstra tungt, hendene mine skjelver. Jeg har ingen energi, jeg har bare ligget i senga hele dagen med øynene igjen.

Jeg er ikke sulten, bare sliten. Det har gått noen timer siden sist jeg spiste. Jeg har ikke spist noe siden 08.50 i går. Og egentlig ville jeg nå vente til tirsdag, men mamma og dem virker så desperat, og jeg synes det er ubehagelig å kjenne kroppen skrike slik den gjør. 

Dog har jeg tatt en dusj. Fornøyd med det.

Dette skrev jeg søndag 5. juni kl. 19.51 i fjor.  Og det gjør meg svimmel. Det gjør meg sint og forbanna og lei meg og redd.

Skummelt å bli frisk

Jeg var hos psykologen min fredagen som var, akkurat som vanlig. Men denne gangen var annerledes. Jeg fikk bekreftet en bedring. Jeg så det med egne øyne, svart på hvitt. Og i utgangspunktet ble jeg positivt overrasket. Noe som igjen gjorde meg negativt overrasket.

Det er bare så forbanna skummelt å liksom skulle bli frisk. Jeg trodde jeg begynte å bli klar til det, men jeg har innsett at det er ikke noe man blir klar for. Det er en skummel, humpete vei som drar deg mellom kjørebanene. En sporet vintervei i nord-Norges vinterlandskap. Det er ikke et eventyr, men heller ikke et mareritt. Det bare er realiteten og den er litt av begge.

For å se at grafen synker, at du stadig scorer bedre og friskere på testene, det er en påkjenning samtidig som det føles bra. Det er klart at man ser lysere på det, for med kiloene som kommer tilbake kommer også fornuften.

Men i dag er jeg trist. I dag er jeg redd og trist og jeg ser bare på den store kroppen min. Jeg ser på kroppen min i speilet og kjenner at jeg låser meg igjen. Jeg ser på kroppen min og skulle ønske det var 5. juni 2016 kl. 19.51.

Sett tiden tilbake

Det er et faktum at jeg ønsker meg tilbake. Det gjør meg stressa og frustrert at jeg i det hele tatt må ønske meg dit jeg var i fjor.

Hvorfor endret det seg?

Hvor endret det seg?

Hvordan, og når?

Jeg vil vite og jeg vil trekke meg tilbake dit for å endre. Tukle med hjernen. Jeg vil miste hår, ha uregelmessig mens, jeg vil kjenne ryggraden min når jeg sitter, jeg vil fryse, jeg vil kjenne ribbeina når jeg tar meg om magen, jeg vil se på kroppen min om morgenen og beundre alt som stikker ut.

Så lenge jeg er tynn, så vil jeg det.

Å gå videre

Jeg forstår bare ikke hvordan man kan gå videre. Greit nok at jeg bare er litt over en måned i behandlingen, men likevel. For faen! Kan jeg i det hele tatt si det? Det er bare så vondt. Det er vondt å se seg i speilet og ville vrenge seg selv. Skulle ønske det var like enkelt å knipse vekk kilo som det var å knipse vekk mygg.

Dessverre suger de seg begge fast.

«C»