Ifølge folkehelseinstituttet skjer det til sammen over en million selvmord i verden hvert år. I Norge er tallet i gjennomsnitt 530, hvorav 150 er kvinner og i underkant av 400 er menn.
Femhundre og tretti mennesker i Norge velger altså å forlate denne verden før deres tid er kommet. I tillegg finnes det mørketall da man ikke har full oversikt over hvor mange som tar livet av seg i trafikken hvert år.
Hva er årsaken til at flere menn tar livet sitt?
Noe som er interessant med disse tallene, er den store forskjellen på antall menn og kvinner som tar livene sine. Der kvinner er overrepresentert i selvmordsforsøk, så er menn overrepresentert når det kommer til og faktisk gjennomføre et selvmord. Ifølge seniorrådgiver i Norsk Psykologforening, Anders Skuterud, så kan det henge sammen med valg av metode.
– Hvordan man velger å gjøre det vil selvsagt ha noe å si for hvorvidt man får gjennomført selvmordet. Vi ser at menn oftere velger henging eller å skyte seg, mens kvinner gjerne tyr til medikamenter, forteller han til KK.
Uheldige stereotypier fra ung alder
Det er jo ganske logisk at man ved henging eller skyting øker risikoen for dødsfall betraktelig. Likevel så tror jeg også andre faktorer spiller inn, som for eksempel ulikhetene på menn og kvinner.
Det er en kjent sak at kvinner som regel er mer åpne enn menn, og de har dermed lettere for å oppsøke hjelp enn hva menn har. Mye av årsaken bak dette skyldes nok biologiske forskjeller. Men jeg tror også at miljøfaktorer spiller en stor rolle her.
Da er det jo ikke rart at menn kvier seg for å be om hjelp når de fra fødsel av har fått impregnert i hodet at det å vise følelser er et tegn på svakhet og noe som bare usikre og skjøre jenter gjør.
Vi liker å tro at vi har kommet langt innen likestilling, og det har vi også. Kvinners rettigheter er stadig på dagsorden og vi er så vidt jeg vet, ett av de mest likestilte landene i verden. Jeg applauderer virkelig for det. Likevel har vi fortsatt litt å gå når det kommer til negative holdninger og stereotypier. Noe som også gjelder menn.
At kvinner og menn er ulike kommer vi ikke unna, det må vi bare se å akseptere. Det vi derimot ikke må akseptere er at vi bygger opp under unødvendige stereotypier som etter min mening hører hjemme i steinalderen og ikke i det moderne, velutviklede samfunnet som vi lever i, i dag.
Jenter vokser opp med å høre at de til stadighet må manne seg opp, ha litt baller, samtidig som de fortsatt «læres» opp til at jenter er flinkest til å lage mat og vaske tøy, mens gutta kan ut å hogge ved og skru på bil.
Gutter vokser opp med å høre at de må slutte å gråte som ei jente. Hver gang de gråter eller i det store og det hele viser andre følelser enn sinne og tøffhet, så er de noen pysete jenter.
Hva forteller dette oss?
Jo, at jenter er pyser og at menn er tøffe. Jenter kan gråte fordi de er pyser i utgangspunktet. Gutter som gråter stemples som jenter, altså pyser. Det å gråte som ei jente blir et skjellsord og ved å bruke disse sammenligningene når man snakker til barna, er man med på å undertrykke jenter samtidig som man undertrykker følelsene til guttene. Følelser som etter min mening ikke burde settes i gutte- og jentebåser, men i menneskebåsen. For det er nettopp det de er, menneskelige.
Da er det jo ikke rart at menn kvier seg for å be om hjelp når de fra fødsel av har fått impregnert i hodet at det å vise følelser er et tegn på svakhet og noe som bare usikre og skjøre jenter gjør.
Et tabubelagt tema
Nå skal jeg ikke snu dette om til en feministisk propagandatekst, langt derifra. Det er altså ikke nok et rop om kvinnerettigheter. Jeg ønsker bare å sette fokus på et tabubelagt tema. Et tema hvor menn kommer dårlig ut. Jeg ønsker at menn skal kunne åpne seg opp og si at de er triste, at de sliter og at de trenger hjelp uten at de må frykte at kompisen, sjefen, faren eller andre mannspersoner skal se hånlig på dem og si at de må ta seg sammen og slutte å oppføre seg som et kvinnfolk.
Det samme gjelder oss jenter – vi må bli flinkere til å løfte den følsomme mannen opp og frem. Menn tror at vi kun er ute etter tøffe badboys og at følsomme menn er turnoff. Men hvorfor skal det være turnoff å være menneskelig?
Både menn og kvinner taper i denne sammenhengen, selvmordsstatistikken taler for seg. I tillegg viser det til en «undertrykkende» innstilling overfor dagens kvinner. For selv om vi er følsomme, åpne og kanskje ikke like barske som det en mann skal være, så er ikke det en svakhet. Det er en styrke! En styrke som både kvinner og menn burde være stolte over å ha.
Det å være seg bevisst sine følelser samt tørre å erkjenne at man sliter, viser styrke og mot, uavhengig av kjønn. Både kvinner og menn burde være stolte over å kunne vise seg sårbare. Så til alle menn der ute: Ikke vær redd for å oppsøke hjelp hvis livet butter imot. Snakk med noen, gå frem som et godt eksempel å vis at du fortsatt kan være «mannemann» samtidig som du feller ei tåret når livet gir deg et slag i tryne!