For en tid tilbake kom jeg over bloggen palsob.blogg.no som skrives av Pål. I 2012 hadde han vært rusfri i 2 år (da han ikke lenger oppdaterer bloggen sin, så vet jeg ikke om han fortsatt er rusfri!) og på bloggen har han skrevet om sine opplevelser og følelser rundt dette å være narkoman. Et utrolig viktig tema i dagens samfunn som folk virkelig trenger å få mer kunnskap om. 

Her er litt av Pål sin historie:
Jeg er rusavhenigig. Det vil si, jeg har ruset meg daglig i mange år av livet mitt, men jeg lever nå uten noen form for kunstige rusmidler. Sånn som jeg tenker på det, har jeg så langt vunnet litt i forhold til rusen. Jeg lot den ikke ta livet av meg, men jeg lot den ta livet i fra meg i mange år.

Et liv med daglig rusing gjorde meg virkelighetsfjern. Lukt, smak, hørsel, glede, sorg, opplevelser og alt annet jeg har glede av den dag i dag, var tatt fra meg. Virkeligheten var en ond sirkel som gjentok seg gang etter gang. Jeg følte meg ute av stand til å mestre mitt eget liv, og uten mulighet til å gjøre noe med mitt misbruk.

I desperasjon som så mange ganger tidligere, prøvde jeg å få hjelp. Hver time og hver dag føltes som en kamp jeg ikke kunne vinne uten hjelp. Jeg følte jeg møtte stengte dører i det offentlige, noe jeg også gjorde til en viss grad. I ettertid kan jeg se hvorfor. Tidligere hadde jeg ikke vært villig til å ta i mot den type hjelp som kanskje kunne hjelpe meg ut av helvete. Jeg ville kun ha en «ferie». Fri fra bekymringer, kjas og mas og trengte tid til å stable meg på beina. I dag er jeg glad for at det ble som det ble, selv om den siste tiden før behandling var et sant helvete!

Jeg kunne ikke leve med mitt misbruk, men heller ikke uten. Jeg ville dø!  En person som ønsker å dø, har det ikke bra!

En at de viktigste personene i livet mitt betalte og fikk meg inn på en privat klinikk. Der var jeg i behandling i 10 uker. I løpet av oppholdet fikk jeg hjelp til å skjønne at jeg er/var narkoman. Men viktigst av alt, jeg fikk en oppskrift på hvordan jeg skulle holde meg rusfri.  HALLO, en oppskrift..?? Det er ikke baking av brød vi snakker om her. Og ikke nok med det, jeg fikk også bevis! Mest sannsynlig var jo alt dette her bare piss, men jeg bestemte meg for å se på det med et åpent sinn. Jeg hadde ikke råd til å gjøre noe annet.

Oppskriften har for meg virket i 2 år, 3 mnd og 27 dager.

I løpet av denne tiden har jeg oppdaget livet! Jeg har lært å kjenne på følelser, kjenne igjen følelser, oppleve glede og sorg. Jeg har vært forelsket, jeg har blitt avvist, jeg har fått venner og jeg har mistet «venner». Jeg har skjønt at alt er ikke gøy. Men det må oppleves allikevel. Avtaler

må holdes, forpliktelser må gjøres. Det er dette som gjør livet verdt å leve for meg. Oppturer og nedturer. Selvfølgelig mange flere oppturer enn nedturer!

JEG ER LYKKELIG!

Nå skal jeg komme til poenget mitt
I dag er det ca 48 ukers ventetid for en rusavhengig som vil ha behandling ved det offentlige. Som oftest må det krise til før en rusavhengig er åpen for behandling. Tilfeldighetene for at dette klaffer i det offentlige er små..Og hvor ofte har en rusavhengig midler til å legge seg inn på noe privat?

For et par en stund siden så jeg en reportasje på nyhetene. Et par damer måtte vente i 3 måneder før de fikk begynt behandlingen sin mot kreft. Det var HELT krise! Selvfølgelig, jeg er helt enig! 3 måneder tilsvarer ca 12 uker. Det er ca 1/4 del av tiden en rusavhengig må vente på behandling. Noen som bryr seg?

Rusavhengighet er et mye større problem enn de fleste er klar over. I behandling, uten noen kilde å vise til, ble vi fortalt at det kun er 10% av de med rusproblemer som er synlig. Det vil si at for hver person du ser sliter, kan du legge på 9 personer. Det blir ganske mange. Det kommer selvfølgelig an på hvor du bor, men totalen på landsbasis blir høy. Ikke alle disse trenger behandling, men de har et problematisk forhold til rusmidler. Som ved en senere anledning, kan bli et stort problem.

I 2010 var det 184 dødsfall relatert til overdoser.
Det er mange delte meninger om dette, men rusavhengighet er faktisk anerkjent som en sykdom. Og så lenge det er det må vi følge opp på samme måte som ved andre sykdommer. Og tilby den beste og mest fungerende medisin/metode som vi har.

Min påstand blir at så lenge vi ikke tilbyr umiddelbar og riktig behandling, tar vi retten til et godt og fritt liv vekk fra oss rusavhengige. Jeg prøver ikke å fraskrive meg noe ansvar for min avhengighet. MEN, hvis flere hadde fått mulighetene som jeg har fått tror jeg veldig få ville valgt et liv med daglig rusing fremfor et rusfritt liv!