Stine Nilsen

#metoo —Seksuell trakassering er et tydelig samfunnsproblem

#metoo har tatt Internett med storm, og tusenvis deler denne emneknaggen i sosiale medier og deler sine historier rundt seksuell trakassering og overgrep.

Jeg holder meg egentlig bevisst borte fra slike «virale» kampanjer. Ofte føler jeg de sporer av fra sitt egentlige formål. Og det ender ofte opp med å virker mot sin hensikt. Som for eksempel disse kreftkampanjene hvor man skal skrive en kryptisk facebook status. Det hjelper da vitterlig ingen kreftsyke om du skriver en farge, eller en annen merkelig status på facebook profilen din.

Joda, man skaper blest. Men hva godt gjør den blesten når ingen vet hva det dreier seg om før folk er drittlei av alle de håpløst teite statusene. Åpne statuser som oppfordrer til å donere penger til kreftforeningen, kanskje formulert på en god/humoristisk måte er da mer effektivt, tenker jeg.

Nå var det for øvrig ikke kreft dette innlegget skulle handle om. Men om #metoo. Denne kampanjen skiller seg jo litt ut, da man tidlig har fått innblikk i hva #metoo faktisk betyr. Noen skriver bare #metoo, mens andre velger å utdype litt mer om sine opplevelser med seksuell trakassering og overgrep. Etter hva jeg har fått med meg, så er det ikke rent få som har åpnet seg opp og delt #metoo budskap i sosiale medier.

#metoo kampanjen viser så tydelig hvor viktig det faktisk er å snakke om disse tingene

Ikke minst så viser det at vi har en lang vei å gå hva likestilling angår. Ja, vi har like rettigheter. I et moderne samfunnsperspektiv så er menn og kvinner, så godt som likestilte – tror vi.

Man blir sett på som likeverdige mennesker, og man har strukket det så langt at man nærmest er på vei til å utviske kjønnene, hvor blant annet «gutteleker» og «jenteleker» er diskriminerende og hvor man overkjører vitenskapen og biologien.

Det har for lengst gått over grensen til det ekstreme den andre veien også. Så jeg hyller på ingen måte denne ekstreme trangen til å utviske kjønn. Jeg snur ikke ryggen til det faktum at selv om vi er like mye verdt, så har man fysiologiske og psykologiske forskjeller man ikke kommer utenom.

Det er ikke bare menn som snakker oss ned

Det jeg derimot sikter til, når jeg sier vi har en lang vei å gå, er holdninger mange menn enda har til kvinner. Ikke minst, holdninger kvinner har til hverandre. For det er ikke bare menn som snakker oss ned. Diskriminerer. Objektiviserer. Vi er kanskje enda verre til tider. Når vi selv oppfører oss som sjåvinister overfor hverandre, hvordan skal vi da forvente at menn skal behandle oss med respekt? Så skjerpings til alle medsøstre som føler trang til å kalle andre jenter for «horer», «luremus» og «løse» fordi de dyrker sin seksualitet.

Men likevel så er nok ikke jenters nedsnakking av hverandre, skyld i det store problemet, som jo er at enkelte menn tror det bare er å ta for seg som om vi var åpne godteriposer. Alt for mange jenter og kvinner sliter med alvorlige psykiske problemer, fordi noen bestemte seg for at de kunne stjele kroppen deres med makt. Ta for seg, trenge seg på, uten samtykke.

Lite klær betyr ikke at du har «fri adgang»

Jeg pleier å himle med øynene av disse rødstrømpe feministene som blir «hysteriske» så fort de får et komplement av en mann. Men når man ser og hører holdninger mange menn har (overhode ikke alle), så kjenner jeg at jeg begynner å bli klar får å ta frem den indre rødstrømpen i meg. For jeg er ikke et objekt. Jeg er ikke ei knulledukke du bare kan ta frem og legge fra deg igjen når det måtte passe deg.

Om jeg går med lårkort skjørt og utringet topp, så gir ikke dette deg rett til «fri adgang». Det gir deg ikke rett til å komme med slibrige kommentarer. Det gir deg ingen rett til å kalle meg for «løs», «horete» eller «luremus». For hvorfor i all verden er jeg ei luremus, bare fordi jeg kler meg i noe som du av en eller annen merkelig grunn tolker som «fri adgang»? Hvorfor er man automatisk horete og løs på tråden, fordi man er sensuell, eller fordi man kler seg utfordrende? Og hvorfor gjelder ikke de samme «reglene» for menn?

Det handler om holdninger

Gammeldagse holdninger om at kvinner praktisk talt kun har sex fordi mannen ønsker det. Og holdninger om at menn er noen overkåte rovdyr som ikke klarer å styre instinktene sine. En selvoppfyllende profeti; for det er jo klart at det blir slik når man blir matet med disse holdningene fra man er små barn. Holdninger som for lengst burde være utvasket, men som lever i beste velgående.

Og igjen så vil jeg bare poengtere: Jeg sikter ikke til deg som ikke har disse holdningene. Til deg som kan konversere med det motsatte kjønn, uten å tro at enhver kommunikasjon leder til et knull. Jeg sikter ikke til normale mennesker, med normale sosiale antenner som er ute på byen for å hygge seg, eller som i andre sosiale sammenkomster kan konversere med det motsatte kjønn uten å se en stor åpen vagina som skriker etter seg. Jeg sikter til de sosiale analfabetene, med et ur-instinkt som hører hjemme i apejungelen i dyreparken.

#metoo har avslørt at det foregår mye seksuell trakassering på jobb

Overalt hvor vi snur oss, i alle samfunnslag, så har vi den mannen, han som tror at kvinnen er skapt for å tjene hans ego. Som er skapt for utelukkende å tilfredsstille dette egoet og lemmene som følger dette egoet. Det er enda mer skremmende at det er så alt for mange av dem. I høyt respekterte stillinger. I media, politikk, helsesektor, politi. Overalt finnes det en slik gris som forpester tilværelsen til de rundt seg og som enda verre, får lov til å holde på uten at noen stopper det.

Seksuell trakassering på jobb er et stort problem. Noe #metoo kampanjen virkelig har satt et søkelys på. Men når man endelig får mot til seg og varsler om en hendelse, så skjer det ingenting. Saken om seksuell trakassering i sportsavdelingen i tv2 er et godt eksempel på dette. I over et år så gikk ledelsen og visste om gjentatte episoder, uten at noe skjedde. Det er helt hinsides all fornuft, og dessverre ikke et enkeltstående tilfelle. #metoo kampanjen har fått mye grums frem i lyset, noe som selvsagt er bra. Likevel så er det skremmende at det i år 2017, i et moderne og likestilt samfunn, fortsatt finnes slike steinalderholdninger. Det er skremmende at vi har behov for en slik kampanje, og at en slik kampanje faktisk avslører et stort problem hva angår likestilling.

En annen ting er alle de som står så fint på sidelinjen og «godkjenner» slik oppførsel. Jeg vet ikke hva som er verst, saueflokken som står og ser på at én person er en drittsekk, eller drittsekken selv som sto bakerst i køen når intelligens, moral og karakter ble delt ut.

Det er ikke noe komplement at du klapser meg på rompa

Jeg har heldigvis aldri selv opplevd overgrep. Jeg har opplevd ekle tilnærminger. Jeg har opplevd å bli tatt på, uten samtykke. Det er vel det som er essensen i denne kampanjen – Å belyse seksuell trakassering i større og mindre grad. Et «uskyldige» klapse på rompa, blir plutselig ikke så uskyldig lenger. For hvorfor i all verden skal det egentlig være greit å tafse på kroppen til fremmede mennesker, uten at de på noen som helst måte har gitt uttrykk for at de ønsker dette. Hvorfor skal jeg bare akseptere dette, «å ta det som et komplement»?

Det er ikke noe komplement at du klapser meg på rompa. Det er ikke noe komplement at du klyper til i puppen min eller at du stikker hånda de mellom benene mine. Du fremstår bare som en maktkåt idiot, som til syvende og sist er en feig liten taper, som må hevde seg ved å krenke andre.

Til alle dere som har opplevd overgrep, som opplever seksuell trakassering; fortsett å snakk. Fortsett å varsle. Og til alle dere vettuge menn som sier at dere tar avstand fra slike holdninger og slik atferd. Ikke bare si at dere tar avstand; ta avstand og ikke minst, si i fra at dette faktisk ikke er ok.

Les også: Forebygging av voldtekt er forebygging av psykiske lidelser