Jeg skriver en personlig blogg hvor jeg tar opp ulike temaer innenfor psykisk helse, blant annet skriver jeg også om mine egne problemer i forhold til dette. En ting jeg går rundt og lurer på er hva som gjør at så mange mener det ikke er så lurt for fremtiden å skrive en slik blogg som jeg skriver.
Jeg forstår på en måte hva folk mener, men jeg forstår ikke logikken. Jeg skriver om følelser og sykdom. Hva er det som er så galt med det?
Hvis jeg hadde skrevet om kreft, hadde det vært noe annet. Da hadde jeg blitt sett på som sterk, men den sykdommen jeg har er ikke like akseptert. Jeg jobber ikke og jeg går ikke på skole fordi jeg er psykisk syk. Mange mener det bare er å skjerpe seg. At jeg er lat.
Jeg har hørt om folk som har mistet jobben sin fordi de har vært åpne om sin tidligere sykdom. Folk som har hatt en sykdom som min. Jeg har fått høre at å skrive en blogg om å være psykisk syk, kan komme og bite meg i ræva ved en senere anledning når jeg skal søke jobb. Folk kan bare søke opp navnet mitt så finner de bloggen min. Men helt ærlig, hvis en arbeidsgiver ikke vil gi meg en jobb på grunn av at jeg har vært syk så vil jeg faktisk ikke jobbe der. Dette er meg. Det jeg går igjennom kommer alltid til å følge meg og jeg ønsker ikke å skjule hvem jeg er.
Realiteten er nok litt annerledes
Hvis jeg hadde vært arbeidsgiver, og fått vite at en av mine ansatte, eller en person som har søkt jobb hos meg har en fortid med depresjoner og innleggelser, ville jeg sett positivt på det. En person som har gått livets harde skole er ofte veldig sterke, og har mye positivt med seg i sekken på grunn av det de har vært igjennom. Jeg ville ikke vært de siste årene foruten. Jeg har vokst så utrolig på det jeg har gått igjennom, og jeg kommer til å bruke dette i fremtiden. Jeg nekter å glemme det, og jeg nekter å kaste det bort. Dette er en viktig del av meg, og faktisk så burde vi kunne skrive det på cv-en vår som noe positivt.
Mange arbeidsgivere vil si opp ansatte hvis de finner ut om fortiden deres. Er det fordi de ikke har erfaring rundt det? Å være psykisk syk er et tabu. Mange vet svært lite om dette, og har sine fordommer. Men nettopp derfor er det viktig å være åpne om det! Vi må få vekk dette tabuet! Og det skal vi klare sammen, ved å snakke!
2 hendelser på “Å være psykisk syk er et tabu”
Det alle i denne verden glemmer er at: Alle mennesker har en fysisk helse OG en psykisk helse, det er slik vi er satt sammen, hvorfor må vi late som om den psykiske helsen ikke eksisterer? Det er egentlig helt absurd at dette er tabu.
Veldig sant det du sier her. Jeg tror først og fremst at det er tabu å være psykisk syk fordi samfunnet generelt er opptatt av å vise en fasade av perfeksjon og at man da får inntrykk av at hvis man ikke er lykkelig og perfekt så er det tegn på svakhet. Noe som selvsagt er helt feil. Videre så er det tabu fordi det den dag idag er alt for lite allmenn kunnskap om psykisk sykdom, folk som ikke selv er syke forstår ikke omfanget av det. De tror ofte at det dreier seg om ulike livskriser som «alle» før eller siden kommer seg videre fra.
Derfor syns jeg det er viktig med åpenhet rundt dette, videre er det viltig med informasjon. Folk må få se det litt mer billedlig og de må akseptere at noen er psykisk syke og med det trenger individuell tid for å komme seg på beina igjen..