Jeg orker snart ikke mer. Vil ikke leve lenger. Jeg er en taper. Jeg tror jeg aldri kommer til å bli lykkelig igjen. Aldri. Alt jeg vil nå er å dø. NÅ! Jeg orker ikke ha det vondt lenger.
Jeg gjemmer meg i senga. Jeg bare ligger her og trykker på telefonen. Orker ikke stå opp. Ingenting frister. Uansett hva jeg gjør, så blir ingenting bedre. Jeg har prøvd alt. Døra er låst. Gardinene er trukket for, og telefonen er satt på lydløs!
Alt jeg vil er å være i fred
Jeg orker ikke det maset fra alle, lenger. Jeg har fått nok. Jeg har gitt opp. Jeg bestemmer meg for å finne en kniv. Og saksa. Jeg lager små kutt på armen, og jeg tar saksa foran halsen. Det var godt å kjenne litt smerte og svie. Jeg lagde ikke dype kutt, men det rant bittelitt blod ut av de små kuttene. Jeg tok bilder av det, og la det ut på bloggen min. I innlegget skriver jeg at jeg vil dø, og at jeg ikke orker å leve lenger. Nå skal jeg se hvor mange som faktisk bryr seg!
Det tar ikke mange minutter før det tikker inn en SMS, fra en politimann jeg kjenner. Ekskjæresten til min tante. Han spør om å komme på kaffe. Vi har hatt litt kontakt i det siste, da jeg har pratet litt med han på grunn av psyken min. Jeg svarer at jeg ikke orker besøk i dag. Jeg vil jo bare ligge i senga mi…..
Kanskje han har lest blogginnlegget mitt, eller kanskje noen i familien har tatt kontakt med han? Det tok nemlig ikke lange tiden før jeg fikk svar på SMS, og der stod det:
«Om ikke du åpner opp døra, så kommer jeg inn.»
Jeg skrev tilbake at han måtte la meg være i fred.
Frivillig innleggelse
Jeg snek meg bort til vinduet for å se ut, og der fikk jeg øye på politibilen. Jeg så også at de hentet noe bak i bilen. Jeg var så redd. Hjertet begynte å slå fortere. Pulsen økte. Turte ikke åpne. Jeg løp tilbake i senga, og gjemte meg under dyna. Plutselig hørte jeg det. De knuser ruta på gjesterommet ved siden av. De lyser med lommelykt. De kommer inn, to politimenn.
Han jeg kjenner kommer bort til senga, han drar av meg dyna. Jeg sier han skal slutte. Jeg blir så sint, og ber han om å la meg være i fred. Han sier jeg må til legen, men jeg vil ikke. Jeg ble til slutt med. Jeg kledde på meg, og vi dro til legen. Hos legen fortalte jeg det som det var. Jeg valgte å legge meg inn frivillig på Reinsvoll psykiatriske sykehus.
Da jeg kom frem på Reinsvoll, ble jeg kroppsvisitert. Jeg ble også stilt en rekke spørsmål. Kvelden var kommet, og det nærmet seg leggetid. Jeg lå der, og slet med å sove. Jeg fikk derfor en sovetablett av en av de ansatte. Den funket ikke, i tillegg var jeg røyksugen.
Et rop om hjelp
Jeg spurte om å få en kriserøyk, og det fikk jeg. Jeg gikk under vifta i gangen, og tente den på. Etterhvert som jeg røyker begynner jeg å bli svimmel, så jeg røyker bare halve og legger resten i fra meg. Jeg prøver å gå til rommet, men så faller jeg og blir liggende på gulvet. De ansatte på avdelingen hørte det smalt i bakken, så de kom fort og hjalp meg inn i senga.
Jeg sovnet til slutt.
Endelig er jeg ikke alene lenger. Nå har jeg noen rundt meg som kan passe på meg. Det føles godt å være her. Nå får jeg nok den hjelpen jeg trenger. Det er i hvert fall lov å håpe.