I dag skulle jeg opplevd noe jeg har drømt om siden jeg var liten. Å gå på konsert med barndomshelten. Kanskje teit for mange; men for meg betydde denne artisten veldig mye. Eminem er i Oslo og jeg hadde billett. Er jeg på konsert? Nei! Hvorfor det? På grunn av en altoppslukende angst som tar knekken på meg hele tiden.

Har hatt så sykt angst den siste tiden, kom hjem på Onsdag fra et kortere opphold på DPS (Innleggelse). Følte meg ikke klar for å hjem, men den siste dagen der inne, pluss de siste dagene her hjemme har vært tålig greie, altså levelige uten et titalls panikkanfall.

Angst for angsten spiser meg for øvrig opp, og den er noe av årsaken til at jeg nå sitter hjemme i sofaen og ikke befinner meg på Voldsløkka i Oslo. Jeg tok denne vurderingen også fordi jeg som nevnt nettopp har kommet ut fra psykiatrisk, hvor jeg egentlig ville være lenger. Følte derfor det kunne bli litt voldsomt å skulle reise inn til Oslo på konsert og la det være første mulighet for å trosse angsten.

Vet at det var riktig, men føler likevel på en bitterhet

Jeg har en tendens til å hoppe utfor stupet, fremfor små babyskritt. Innerst inne så var det nok et riktig valg i den situasjonen jeg er i akkurat nå. Samtidig kjenner jeg litt på bitterheten nå når jeg ser alle som er der, og at det egentlig ikke er noe farlig ved det. Jeg blir så forbanna på meg selv fordi at jeg hele tiden tillater at angsten styrer. At jeg nok en gang skal gå glipp av noe jeg ønsker, fordi jeg har en angst som er så altoppslukende og vanskelig å håndtere.

Riktignok handler det om å ikke slite meg ut, eller ødelegge denne levelige formen, for en konsert. For jeg må være så oppegående som mulig for de rundt meg (mann og barn). Men en del av meg tror nok også at det er en liten unnskyldning for å gi etter til angsten, en hvilepute og nok en tryggingsstrategi. Noe jeg innså ved denne innleggelsen at jeg har mange flere av enn jeg har likt å innrømme og dermed noe som skal jobbes kraftig med fremover. Begynte for øvrig dårlig, for nå sitter jeg da her hjemme, nettopp fordi det føles tryggere og bedre, enn å trosse angsten for å gå på konsert.

Sjef i eget liv

Slik er det med angst. Det blir til at den tar over alt og styrer. Fornuften vet at angsten er en del av meg, og at det dermed kun er jeg som kan gjøre noe med det. Sjef i eget liv, som alle snakker om. Ja, hvordan blir man egentlig sjef i eget liv? For når folk snakker om det, så høres det så fantastisk enkelt ut. Som om de bare får en åpenbaring om at de vil ha det bra, bestemme over følelsene sine og på mirakuløst vis dermed bare klarer å legge det vonde bak seg. En åpenbaring som fjerner alt av angst og tillater å leve her og nå i sus og dus.

Det er jo ikke slik at jeg så veldig gjerne vil at angsten skal styre. Den blir bare så altoppslukende, så vond og så skremmende at det til slutt blir så lite rom for fornuftige tanker. Jeg klarer liksom ikke å legge angsten fra meg. Denne såkalte sjefen har gått i dvale, og en psykopat med navn angst har tatt over roret. Det mest frustrerende ved det hele er vel at jeg vet alt jeg burde gjøre for å ta over sjefsrollen igjen. Jeg gjør også veldig mye av de såkalte riktige tingene. Men det føles ikke ut som det gir noe resultater. Og når man har gått slik som dette et helt liv, så mister man litt tålmodighet. Man får en følelse av at det alltid vil være slik og lysten til å kjempe videre dabber litt av.

Godt med trygge tilfluktssteder på veien

Men så har jeg heldigvis fortsatt litt styring. Våkner litt opp av dvalen innimellom og klarer å styre skuta såpass at jeg ikke går på skjær. Jeg vet derfor at jeg må fortsette å speide etter land. Et trygt, stabilt og levelig land hvor jeg kan tre frem som kaptein igjen.

Kart og kompass er litt defekt akkurat nå. Jeg får en retning, men den snur fortere enn vinden, så derfor blir det litt vanskelig å følge med i blant. Da er det godt med trygge tilfluktssteder på veien som kan være med å skape litt balanse igjen. Hvor det finnes trygge kapteiner som kan ta over roret litt og styre deg tilbake på rett vei. Men jeg må likevel seile min egen sjø. Stille vann og stormene, det er bare meg som kan finne den rette veien til slutt. Jeg må bli sjef i eget liv. Sjef over denne psykopaten som styrer og leder meg inn på disse grusomme stikkveiene som jeg aldri finner tilbake fra.

Folk får det til å høres så enkelt ut, men det er ikke det. Ikke for meg. Små babyskritt er det som må til, og mitt første steg for å bli sjef i eget liv, er og akseptere nettopp det. At jeg må ta disse små skrittene. At jeg må velge bort ting jeg egentlig ønsker, fordi jeg ikke er klar for det. At jeg hele tiden må prioritere, tenke, føle, kjenne, stå i det vonde, nyte det gode for så å kjenne på det vonde igjen. Første steg er aksept….

Les også: Angst som ender opp i panikkangst

Relevante lenker:

Nrk.no – Når angsten tar over livet

Psykiskhelse.no – Angst (Litt om hva angst er)