Det stormer rundt meg. Det startet i det små. Et lite vindkast, lit yrende regn. Vinden ble sterkere og sterkere, himmelen åpnet seg og regnet falt ned som piskeslag over ansiktet mitt. Det blåste opp til storm. Jeg klarte bare ikke å se det helt.

Jeg trodde det var et lite vindpust. Litt uvær som skulle gi seg, men det viste seg å bli en orkan av kaos, mørket og tomhet.

Siden påske har det bare gått en vei. Jeg har forsøkt med alt jeg har å karre meg opp. Å stå oppreist, uten å falle utfor stupet. Jeg har gjort alt i min makt for ikke å havne der jeg er nå – I et sort og mørkt hull uten noen vei ut. I alle fall ikke en vei som er lett å finne.

En skygge av meg selv

Sakte men sikkert har jeg rast nedover stupet og nå er jeg på bunn. Jeg har kastet inn handkle. Jeg har gitt etter for depresjonens jerngrep og jeg føler absolutt ingenting. Eller jo, jeg føler. Føler sorg, smerte, tomhet, hvis man i det hele tatt kan kalle det for en følelse, for ikke å snakke om den intense angsten som spiser meg opp innvendig sammen med den dårlige samvittigheten.

Den dårlige samvittigheten over at jeg ikke kan være den mammaen jeg ønsker å være. At jeg ikke kan være den vennen, den kjæresten, datteren eller søsteren jeg ønsker å være. For akkurat nå er jeg bare et skall. En skygge av meg selv. Jeg gjør så godt jeg kan, men det er langt ifra godt nok!

Medisinerer bort smerten

Psykologen er bekymret for meg og vi er begge enige om at noe må gjøres. Det viktigste er jo at jeg klarer å komme meg opp fra dette synkehullet jeg har satt meg fast i. At jeg kan være hundre prosent til stede for sønnen min. Det er prioritet nummer en for meg. Så da får jeg prøve disse medisinene da. Disse såkalte «lykkepillene» som for øvrig ikke er lykkepiller, men et hjelpemiddel på veien opp fra avgrunnen.

Jeg er skeptisk til medisiner. I tillegg har jeg en merkelig form for stolthet som forteller meg at det å få hjelp av piller er et nederlag. For jeg vil ikke være hun der som tygger piller for å komme gjennom hverdagen. En sunn skepsis er viktig, men å avfeie medisiner helt er ikke riktig.

Ironisk nok så nevner jeg jo medisinerbruk til andre

«Du kan ikke gå å få noe for det da hvis ingenting annet hjelper, det kan gjøre godt for deg?»

Hvorfor aksepterer jeg at andre gjør det, men ikke meg selv?  Det er vel stigmaet rundt alt sammen som skremmer meg. Andre folks holdninger:

«Hun sitter hjemme og tygger piller dagen lang»

«Hun er et nervevrak og klarer ikke å komme seg ut uten å spise lykkepillene sine, eller uten å ta noe beroligende.»

Noe forbanna tøv i mine ører. For jeg forstår så alt for godt hvorfor disse personene tar disse pillene. De sliter og de trenger hjelp. Hver gang du tar en paracet for hodepine skal jeg da skrike at du er svak fordi du ikke klarer å bite tennene sammen å overvinne hodepinen uten piller? Når du får en infeksjon og får utdelt antibiotika, skal jeg da slenge ut pekefingeren, riste på hode og si at «hey, ta deg sammen og bli frisk uten pillene.»?

Nei, for du trenger dem for å bli frisk, for å bli bedre og for å få en fungerende kropp.

Så jeg får vel bare innse at dette gjelder for meg også. Jeg må svelge denne «stoltheten» min. Eller nei, jeg må svelge denne overdrevne frykten over hva alle andre må tenke. For bare jeg vet hva som er best for meg. Og akkurat nå er det å ta imot medisiner (som jeg for all del helst vil være for uten, for bivirkningene er et kapittel for seg selv) det eneste rette for meg. Forhåpentligvis vil de løfte meg opp noen etasjer, slik at jeg lettere kan klatre videre selv.

Ikke gi meg opp

For akkurat nå. Helt uten at jeg vet hvorfor. Så har depresjonen fått overtaket. Og den har hatt overtaket alt for lenge nå. Dette har igjen brakt frem angst og en hel del mer grums som igjen har gjort at jeg ikke har klart å gjøre stort annet enn å fokusere på det aller mest nødvendige. Nemlig det å være mamma.

Dermed har denne siden blitt nedprioritert, nok en gang. Jeg inser at jeg er uforutsigbar. Men det er nettopp det psykisk sykdom er: UFORUTSIGBART! Jeg har for øvrig et håp og en drøm om at jeg på sikt skal klare å overvinne depresjonen før den kaster meg utfor stupet, slik at jeg kan jobbe mer forutsigbart, samt prioritere denne siden. Slik at jeg kan dele viktige og aktuelle temaer innenfor psykisk helse. For jeg ønsker å være et talerør for deg som sliter. Jeg ønsker å vise at du ikke er alene og jeg ønsker at du også skal få en stemme. Så ikke gi meg opp. Besøk Psykmagasinet, spre ordet og del med venner og bekjente. Send inn bidrag og bruk din stemme.

Jeg kan ikke love at jeg er til stede hundre prosent enda. Men jeg kan love at jeg skal gjøre alt i min makt for å bryte tabuer. Dele av meg selv, samt gi andre en stemme. Sammen er vi sterke. Du er ikke alene – Vi er ikke alene <3

Les også: Depresjonen er en del av meg