Hver gang jeg har overskudd og mot til å ta grep om situasjonen min, så fylles jeg opp av en uovervinnelig entusiasme. Denne gangen skal det gå, tenker jeg og det kan gå flere uker eller bare noen få dager før u-svingen faller ned foran meg som lyn fra klar himmel.

Plutselig er det ikke like lett å kontrollere de negative tankene og følelsene. Angsten griper fatt i meg. Tett etterfulgt av depresjonen. Det som er frustrerende med disse oppturene og disse fremskrittene, er forventningene som følger med. Alle rundt ser plutselig at det går så bra med meg.

«Nå er hun vel frisk igjen», tenker de. «Så godt å se at du klarer deg så fint, du er flink Stine!» «Nå må du bare fortsette i dette sporet», fortsetter de. – Og for all del, selvsagt ønsker jeg ikke annet enn å fortsette i det sporet som tilfører mestring og glede i livet mitt. Dessverre så er ikke alltid dette sporet så langt. En u-sving kommer, og den fører meg tilbake i den samme gamle tankemønsteret.

Når jeg da på nytt låser meg inne, ikke klarer å være like pliktoppfyllende, eller like entusiastisk lenger, så reagerer naturlig nok også de rundt meg:

«Jamen, det gikk jo så bra», sier de. «Kan du ikke bare fortsette med det som har fungert?», spør de, tett etterfulgt av formaninger om at du må bare – Bare! Jeg hater det ordet.

Fremskritt og forventninger som følger

Du aner ikke hvor frustrerende dette er. Du aner ikke hvor mislykket jeg føler meg hver gang jeg skuffer meg selv, og de rundt meg. Også helsepersonell jeg er i kontakt med får høye forventninger. De deler flittig sin begeistring når jeg så tydelig viser fremskritt, men de er også flinke til å dele «skuffelsen» og «ta deg sammen og fortsett» holdningen, når alt plutselig buker under.

Oppturen – forventningene og skuffelsen som følger av at det ikke gikk denne gangen heller. Det gjør så forferdelig vondt, og jeg gruer meg bare til å møte opp hos lege, psykolog og alle andre som har hatt troen på meg, for hva skal jeg egentlig si?

«Jeg vil, men jeg får det ikke til.»

Det er jo slik det alltid har vært – dette mønsteret; En gedigen opptur etterfulgt av en håpløs nedtur. Og vanskeligst av alt, er forventningene til de rundt meg. For de ser jo bare alt fra utsiden. De ser en smilende jente med pågangsmot og som mestrer ting hun tidligere ikke har klart. De ser rehabilitert, samtidig som jeg selv raseres innvendig.

Les også: Depresjonen er en del av meg