Jeg er en jente fra Sørlandet som ønsker å dele min historie og opplevelse med psykiatrien, helsevesenet og politiet. Jeg er ei jente som sliter psykisk og jeg har blant annet diagnoser som dissosiativ lidelse og kronisk suicidal. Dette har medført mange år hvor jeg har vært inn og ut av psykiatrien.

Jeg har hatt opptil 30 utrykninger på én uke, fordi jeg har forsøkt å ta mitt eget liv. Ofte skjer dette i dissosiasjon. Min dissosiative lidelse styrer livet mitt og den gjør at jeg gjør mange dumme ting med meg selv, men også som går utover andre.

Sliter med traumer etter omsorgssvikt og overgrep

Mange ser nok på meg som en oppmerksomhetssyk jente og som en plage for samfunnet. Men problemene er mer omfattende enn det. For at du skal kunne sette deg inn i hvorfor alt er som det er, så skal jeg gi en forklaring på hva som gjør at jeg sliter med de tingene jeg i dag sliter med.

Jeg har vokst opp med kriminalitet og rus problematikk innad i familien, jeg ble derfor tidlig et barnevernsbarn. Jeg ble plassert i barnehjem en liten periode og som 14 åring hadde jeg min første innleggelse i psykiatrien på barn- og ungdomsklinikken, bua.

Jeg har blitt mobbet mye opp i gjennom og jeg har i tillegg store traumer etter to voldtekter som jeg har blitt utsatt for. Dette er altså litt av grunnen til at jeg i dag sliter som jeg gjør.

Inn og ut av psykiatrien

Da jeg var atten så ble det veldig mange innleggelser og det var inn og ut hele tiden. Fra jeg var 19 til jeg var 21 var jeg nesten innlagt i 2 år. På denne tiden hadde jeg en kjempefin lege som hørte på hva jeg hadde å si, en som ikke presset i meg medisiner, men som gav meg terapi. Etter denne behandlingen var jeg ute igjen og jeg var frisk i flere år.

Dessverre fikk jeg en ny knekk noen år senere, og da var det på ny inn og ut av psykiatrien. I fjor hadde jeg en innleggelse på 4 måneder hvor jeg kun hadde tre samtaler med en lege. Ellers var jeg der bare til oppbevaring – en som ingen så. Jeg fikk depot sprøyte med antipsykotisk hver 14 dag for å dempe meg som person, enda jeg ikke var psykotisk. Jeg fikk sprøyter som jeg sov i to dager på, som jeg ikke burde fått.

Jeg ble også beltelagt mange ganger. Jeg har enda traumer i dag på grunn av denne behandlingen og jeg har mistet all tillit til psykiatrien. Jeg glemmer ikke en ansatt på en avdeling som jeg var innlagt på tidligere i år, som fortalte meg at jeg bare burde hoppe –Så er du ferdig med det.

Gitt opp av psykiatrien og blir satt på oppbevaring hos politiet i stedet

Psykiatrien har gitt meg opp og jeg blir satt på glattcellen når jeg er suicidal, under paragraf for ordensforstyrrelse fordi psykiatrien ikke kan hjelpe meg. Politiet på sin side vil at jeg skal ha psykiatrisk behandling, men de må ivareta så da må jeg være med dem. Jeg har vært på glattcella fra 8 til 12 timer hver gang.

Jeg har bedt om hjelp, men jeg har fått avslag. Jeg er en svingdørspasient som dem ikke kan behandle og derfor har politiet «fått ansvar» for meg når jeg blir så syk at jeg ikke klarer å gjøre rede for meg eller ivareta meg selv.

Trenger å bli sett og hørt uten makt

Jeg har brukt så alt for mye ressurser som ikke jeg ville brukt. Jeg vil bare bli forstått. Jeg ønsker jo ikke å miste kontrollen som jeg gjør. Når jeg sitter her og skriver så er det vondt, for jeg vil ikke være den jenta som plager samfunnet på denne måten. Jeg vil bare ha det greit som alle andre har det.

De siste seks månedene har jeg opplevd en veldig nedgang i min psykiske helse. Jeg har vært mange ganger i glattcelle for «ivaretakelse» uten at jeg har fått hjelp fra psykisk helsevern. Jeg føler jeg blir møtt med hat og kjeft i helsesektoren, hvorpå de sier at de ikke kan hjelpe meg – Det er ikke noe mer de kan hjelpe meg med eller behandle meg for.

Den siste tiden har jeg fått forbud på 24-48 timer av politiet med hver utrykning de har hatt på meg.  Det vil si at om jeg gjør jeg noen innen den tid som kan være en fare for meg selv eller andre slik at de blir redde eller ringer nødnummer på vegne av, eller på grunn av meg, så arresterer de meg og anmelder meg for ordensforstyrrelse.

Opp i alt dette så har jeg møtt snille politifolk som prøver å forstå, og som forsøker å være en støtte for meg. Det er jeg takknemlig for. Men den helhetlige følelsen jeg sitter tilbake med er håpløshet og smerte. Det er forferdelig vondt når jeg forteller en lege hvordan ting er og jeg bare får tilbake at det ikke finnes behandling som funker på meg. Jeg er skuffa over behandlingen jeg har fått.

Føler at hele verden hater meg

Jeg er den jenta som har stått på broer og ønsket å ta mitt eget liv. Jeg har blitt lagt inn for overdoser ofte i dissosiasjon og dermed husker lite eller ingenting fra hendelsene. Det er fortvilende og det er vondt å tenke på hvor mye vondt jeg gjør og hvor mye det går ut over dem jeg er glad i. Jeg liker ikke å miste kontrollen over kroppen min, at jeg ikke er til stede på flere timer og ikke er meg selv – jeg dissosierer og forsvinner helt. Det er forferdelig vondt.

Jeg føler meg tom og jeg føler at hele verden hater meg. Jeg har over 50 innleggelser i det psykiske helsevern. Hatt mange diagnoser og fått feil medisiner. Jeg har ikke fått behandling, men vært til oppbevaring.

Jeg føler at jeg ikke blir sett. Jeg føler meg alene på en plass jeg burde føle meg ivaretatt og trygg.

Les også: –Det handler ikke om å dø egentlig, bare om å slutte å leve.

Relevante lenker:

Hjelptilhjelp.no: Traumer og dissosiasjon: De uforståelige symptomene som har en dypere mening

Psykologtidsskriftet.no: Stabilisering – det viktigste leddet i traumebehandling?

svartpip.wordpress.com: Hva er dissosiasjon?

Traumenett.no: Dissosiasjon (film om hva dissosiasjon er)