Stine Nilsen

Mitt liv med sosial angstlidelse

Sosial angstlidelse er den tredje mest utbredte psykiske lidelsen etter depresjon og alkoholavhengighet.

For rundt halvparten av dem som er diagnostisert med sosial angstlidelse synes en spesifikk traumatisk eller ydmykende sosial begivenhet å være assosiert med utbruddet eller forverring av lidelsen.

Mitt liv med sosial angstlidelse

Jeg har alltid vært veldig sjenert og veldig usikker. Den sosiale angsten begynte for øvrig ikke å innta kroppen min ordentlig før i 15 års alderen. Da ble sosiale ting mye vanskeligere for meg og fremmede folk ble plutselig enda mer skremmende.

Jeg begynte å unngå situasjoner hvor jeg måtte være sammen med folk jeg ikke kjente så godt. Jeg gikk ofte store omveier for å unngå å støte på en stor gruppe med mennesker og skolen ble rene marerittet som endte opp med mye fravær. Innen jeg hadde begynt på videregående hadde angsten slått ut i full blomst og det har resulterte i mastergrad i unngåelse strategier.

Sosial angstlidelse — **Foto:** «Nocturnal Anxiety» by Maciej Kraus via Flickr

Planlegging og kontroll er viktig

Jeg er redd for folk og gjøremål som har med folk å gjøre. Noen dager har jeg lite eller ingen problemer med dette, mens andre dager holder jeg på å dø bare jeg skal sette foten utenfor døra. Enkelte ting er verre enn andre ting. Men uansett hvilket «stadiet» angsten er i, så ender det som regel i et evig tankekjør før jeg skal begi meg ut på noe som for meg kan være vanskelig.

Jeg må planlegge å gå skritt for skritt gjennom det jeg skal gjøre på forhånd. Jeg må visualisere å se for meg ulike scenarioer som kan forekomme slik at jeg kan være mest mulig forberedt. Hvis jeg ikke har full oversikt over den situasjonen eller det gjøremålet jeg skal kaste meg ut i så slår varsellampene seg på for fult. Dette kan for eksempel være et besøk på et nytt sted, et sted hvor jeg kanskje må sitte på et overbefolket venterom, som jeg i tillegg har løpt rundt som en blind mus for å finne.

Dette er altså eksempler på ting som går under kategorien: Svært faretruende.

Redd for store folkemengder

Videre så er sosiale sammenkomster hvor en stor gruppe mennesker skal oppholde seg på et og samme sted, også innenfor svært faretruende kategorien. For ikke å glemme frykten for å støte på folk som plutselig ønsker å sette av litt tid til en aldri så liten small talk.

Så fort noe uforutsigbart skjer så velter angsten seg opp i meg, og når jeg først er ute så har jeg lite kontroll over det som skjer. Dette resulterer ofte i unngåelse av en rekke situasjoner og hendelser som igjen resulterer i at det føles tryggere og bare sitte hjemme.

Hjertebank, skjelving, tung pust, uro i kroppen, svimmelhet og tårer som presser på og i verste fall begynner ukontrollert å strømme på.

Isolert på deltid

Selv om jeg til tider har gitt etter for angsten, så har jeg i det store og det hele vært veldig flink til ikke å isolere meg helt. Til å ha sosial angst så er jeg i grunn veldig sosial, ironisk nok. Problemet mitt er at jeg har perioder som er verre enn andre, noe som dermed gjør meg veldig utilregnelig i forhold til avtaler, skole, jobb etc.

I de dårlige periodene har jeg ofte isolert meg en del og bare holdt meg hjemme. Da har jeg ofte også vært preget av tunge depresjoner og når jeg er i denne tilstanden så blir jeg ofte irritabel, trist, og tankefull. Når jeg går inn i en slik tilstand så er det ikke lett å stå imot den «trygge sofakroken» og det føles også mest naturlig å holde seg hjemme når man ikke er i et særlig godt humør i utgangspunktet.

Tanker som dukker opp i vanskelige situasjoner er blant annet: Hva skal jeg si? Hvordan skal jeg oppføre meg? Hva syns de om meg? Sa jeg noe dumt nå?

Jeg blir til et nervevrak på et blunk og tankene svirrer oppi hodet mens jeg egentlig bare har lyst til å grave meg ned. Føler jeg at jeg har sagt noe dumt, eller oppført meg som en sosial analfabet så kan jeg gå rundt å gruble over dette i ukevis. I tillegg kan det vrenge seg hver gang jeg treffer på den personen jeg var “sosial hjernedød” overfor.

Situasjoner som er vanskelige

Offentlige kontorer – Jeg er som nevnt ingen fan av store, fremmede folkemengder. Så offentlige kontorer eller andre steder med venterom, er uutholdelige. Jeg har derfor en tendens til å utsette det jeg helst burde gjort i går og venter heller til jeg har kommet til det punktet hvor ting ikke lenger kan utsettes.

Når jeg da endelig får motet til meg så hender det ofte at jeg må ha med meg en ledsager i form av et familiemedlem, kjæreste eller en venn. Når man er i en alder av 23 år så er dette selvsagt veldig ydmykende. Men enkelte dager fungerer det bare ikke for meg og jeg MÅ ha hjelp til å klare å ordne viktige ting på ulike offentlige kontorer/steder.

Skolen har vært en stor utfordring for meg. Noe som gjør at jeg den dag i dag sitter uten et fagbrev. Her er det mange mennesker samlet på et sted. Mange fordomsfulle mennesker. Ungdomsskolen gikk sånn passe greit fordi jeg hadde den trygge vennegjengen min der, og vi holdt oss sammen gjennom de tre årene. Likevel så gikk de i ulike klasser så når de ikke var på skolen så ble ting mye vanskeligere.

Så kom videregående og alt raste sammen

Her var jeg enda mer avhengig av å ha kjente rundt meg. Hendte det at de jeg kjente var syke, så ble jeg også «syk». Etterhvert så stiftet dem naturlig nok også bekjentskap med andre personer som vi gikk på skole sammen med. De ble viktigere enn meg, det var i hvert fall det den irrasjonelle delen av meg fortalte meg, og jeg taklet ikke presset ved å føle meg utstøtt, alene og som tredje hjul på vognen.

Det endte derfor opp med mye skulking til jeg fant ut at jeg bare kuttet skolen helt ut. Jeg klarte det ikke. Det var et stort nederlag for meg.

Butikken – Før så var det uaktuelt for meg å gå på butikken alene. Det var for øvrig ikke en fornøyelse å gjøre det i selskap med andre heller. Men det hjalp betraktelig.

Den dag i dag så er det enda dager hvor jeg ikke takler å gå på butikken. Noen dager går det bare ikke, mens andre dager er det null problem. En av tingene som gjør det så vanskelig å gå på butikken er å treffe på personer jeg vet hvem er, men egentlig ikke kjenner. Eller personer jeg ikke har truffet på ei stund.

Hva skal jeg gjøre? Skal jeg hilse? Husker de meg? Kommer de til å hilse? Skal jeg stoppe? Hva skal jeg si hvis jeg stopper? Hva skal jeg si hvis de stopper?

Får også en rekke fysiske symptomer

Jeg får helt vondt bare ved tanken. Og en rekke fysiske prosesser setter i gang i kroppen, i tillegg til den psykiske biten – Hjertebank, skjelving, tung pust, uro i kroppen, svimmelhet og tårer som presser på og i verste fall begynner ukontrollert å strømme på. Med andre ord: Ikke akkurat et godt utgangspunkt for å fremstå som et oppegående og normalt menneske.

Sosiale sammenkomster med folk jeg ikke kjenner er også helt fryktelig. Jeg fryser til is og sitter bare og tenker over hvordan jeg skal gå, sitte og snakke. Og når jeg først snakker så føler jeg meg som et lite barn som nettopp har lært seg å snakke.

Nå klarer jeg i det minste og pine meg gjennom slike sammenkomster, ofte fordi det er alkohol inne i bildet. For noen år tilbake derimot så taklet jeg det bare ikke. Jeg gikk ofte gråtende hjem fordi jeg følte meg dum. Jeg følte meg i tillegg svak som måtte melde avbud. For så å finne på enda en unnskyldning for at jeg plutselig måtte gå.

Innerst inne så hadde jeg selvsagt ikke lyst til annet enn å bli. Klare å bli kjent med disse nye menneskene. Være sosial og bare kose meg. Dessverre så ville angsten noe annet.

Eksponering og tilbakefall ved sosial angstlidelse

Jeg har jobbet i mange år med å tørre og utfordre angsten. Jeg har jobbet med få til å slutte og unngå situasjoner.. Altså eksponere meg for det som trigger angsten. Likevel så er det ikke alltid at dette fungerer, og det å unngå situasjonen blir plutselig mye mer tiltalende.

Selv om jeg får noen tilbakefall på veien så gir jeg ikke opp. Jeg har som mål å kunne leve et fullverdig liv uten angst. Et liv hvor jeg kan gå på jobb og å mestre vanlige, hverdagslige gjøremål uten å være redd. Det er ikke umulig at dette blir en realitet, det tar bare litt tid.

I mellomtiden må jeg prøve å smøre meg med tålmodighet, og ta en dag av gangen. En ting er sikkert: Angsten skal ikke vinne!

Les også: Sosial angst i et moderne samfunn