Etter en stund med sosial angst hvor du har fått opparbeidet deg ”trygge” rutiner. Så er det utrolig tungvindt når samfunnet og teknologien hele tiden skal motarbeide deg. Dermed kan det by på utfordringer når du har sosial angst i et moderne samfunn.

I dag skal alt stort sett gå på teknologi. Alt skal være enklest mulig. I alle fall for de som jobber. Og personlig kontakt er ikke lenger et tema. Paradoksalt så syns jeg faktisk at det er bedre å snakke med ei kassedame, fremfor en maskin.

Med tanke på at sosial angst handler om å være redd for mennesker, så burde jeg vel egentlig være sjeleglad for denne utviklingen. Men nei, det er jeg altså ikke. Alt som er nytt er en ny grense som må overskrides. Nye grenser som må tøyes. Jeg har derfor et behov for å kartlegge, og å vite hva jeg går til. Når jeg da plutselig møter noe helt fremmed så får jeg panikk.

Myntautomater til besvær

Som om ikke det er ille nok å stå der å lempe på varer med en voksende kø bak seg, så må du nå i tillegg oppholde køen ved å putte en og en mynt ned i en maskin. Når du da inntar køen vel vitende om at man har gått i sparegrisen for å skrape ut de siste kronene man har før lønning, som naturligvis er småpenger, så er du ikke særlig høy i hatten.

Det er flaut nok i seg selv å overlevere kilovis med mynter til kassadama. Nå skal du plutselig annonsere tydelig for hele verden at du er blakk, i tillegg. –Nei takk!

En kr, to kr, tre kr…..og en time og hundre mynter senere så er du endelig klar for å pakke sammen varene å gå sprutrød og gråtkvalt ut fra butikken.

Snakkende maskiner 

Andre frustrerende endringer som gjør den sosiale angsten uholdbar i et moderne samfunn er disse snakkende maskinene de nå får overalt. På legesenteret for eksempel, så har de fått noen irriterende maskiner hvor man skal betale regningene. Det sitter fortsatt folk i skranken, men man MÅ likevel bruke unødvendig mye tid på å trykke seg gjennom noen ubrukelige knapper så hele venterommet kan både se og høre hva du gjør i detalj.

Når du har sosial angst så vil du helst unngå å tiltrekke deg oppmerksomhet. Det er for øvrig noe som er fysisk umulig med disse maskinene. Kvinnemenneske i skranken kunne likegodt sittet med en megafon og skreket ut til hele venterommet hvem du er og hva du skal gjøre. Det føles i alle fall ut som det er nettopp det som skjer når jeg står og trykker på  denne maskinen i alles påsyn.

Det blir ikke noe bedre av at det stadig dukker opp eldre mennesker som ikke eier et eneste teknisk gen, rundt disse maskinene. Hvorpå de selvsagt spør meg om assistanse. Du kan tro at jeg leter febrilsk etter et stort, sort hull ut i intet som jeg kan hoppe ned i da ja.

Ønsker ikke å føre enveiskommunikasjon med en maskin

Ikke nok med at de har fått disse maskinene på legesenteret, de har også dukket opp i banken. En innendørs minibank hvor du midt i banken står og kan ta ut og inn penger. Når jeg først har tvunget meg inn i banken så er det fordi jeg ønsker å snakke med en person i en skranke. Jeg ønsker ikke å føre enveiskommunikasjon med en maskin. Da kunne likegreit benyttet med av minibanken.

Jeg hadde endelig klart å vende meg til pipelydene som kommer når du trykker på en tast i minibanken. Jeg følte det tiltrakk nok oppmerksomhet. Nå skal jeg altså stå i et rom fylt med ventende og irritable bankkunder i tillegg, å gjøre det. Folk har fått nervøst sammenbrudd av mindre.

Selvbetjening

Vi mennesker er noen utålmodige vesener, noe handelstanden har merket seg. riktignok jobber de selvsagt for at kundene skal få en så god kundeopplevelse som mulig. En måte de har funnet ut at de vil gjøre det på, er effektivisering. Jo fortere ting går, jo mer fornøyde er kundene når de går. Så hva er vel ikke bedre enn selvbetjening?

I teorien så er det kjempeflott. I praksis så er det også helt topp – for normale, friske mennesker, vel og merke. For meg som har sosial angst, så blir plutselig en handletur på IKEA rene marerittet. For når du plutselig innser at du ikke er så teknisk som du først trodde, så kommer selvsagt angsten med all sin prakt rasende over deg. Når du står der full av angst og skjelver som om du er i parkinsons stadie 3, så går ikke ting særlig effektivt. Du ser køen hoper seg opp og du blir bare enda mer nervøs. Kaldsvetter. Svimler. Skjelver enda mer. Stotrer og stammer når noen forsøker å prate til deg, samtidig som du merker at tårene er millisekunder fra å sprute ut som en flodbølge.

Du vurderer i et øyeblikk å bare kaste alt du har i hendene å løpe gråtende ut fra hele butikken, men innser at det vil føre til enda mer oppmerksomhet og rare blikk. Så du biter tennene sammen, tvinger kroppens motoriske sviktende evner til å fungere akkurat nok til å fullføre denne forbaska handelen, med hevet hode. Mens du innser at du ALDRI mer skal bruke noen form for selvbetjeningkasser. Hva skjedde med god gammeldags kundebehandling?

Paradoks

Så skulle man tro da, at en person med sosial angst ville prise seg lykkelig over at man ikke lenger trenger å forholde seg til kassedamer, helsesekretærer og bankmenn. Men nei, det er faktisk mye bedre å forholde seg til én person og ha stoltheten i behold. Fremfor å få et full blown breakdown, foran et titalls mennesker fordi du tiltrekker deg for mye uønsket og nødvendig oppmerksomhet. Oppmerksomhet som ville vært unngått hvis man bare enkelt kunne betale ekspeditører slik man gjorde «før i tiden» og hvor kundeekspedering var hovedfokus nr en til alle serviceyrker.

Det er jammen ikke lett å leve med sosial angst i et moderne samfunn!

Les også: Mitt liv med sosial angst