«Har du planer om å være bipolar resten av livet ditt du da?» – Ja, vet du, det tenkte jeg faktisk. Det er min livslange plan å ha bipolar lidelse. For å gjøre denne livslange planen enda bedre, så har jeg i tillegg hengt på en rekke angstlidelser bare for å gjøre det ekstra spennende.

Hva svarer man egentlig på slikt? Og hvor kommer denne forestillingen om at psykisk sykdom bare kan velges bort? Er det noe jeg virkelig hater når det gjelder psykisk sykdom så er det nettopp denne forestillingen. Kunnskapsløshet kalles det gjerne. Men gud så frustrerende det er.

Ikke bare å bli frisk

Like frustrerende er denne forestillingen enkelte folk har om at all psykisk sykdom kun er en fase i livet som en dag vil gå over. Det er jo stort sett bare å tenke seg frisk for du er jo tross alt sjef i eget liv, forteller de.

Ja, hadde det nå endelig bare vært så enkelt. Ja, da hadde jo psykiske problemer vært et ikke-tema i dagens samfunn. Tusenvis av mennesker ville ikke vært arbeidsledige, sykemeldte og uføre på grunn av psykiske problemer. Hadde det bare vært å gjøre noe med det, ja så hadde psykiske lidelser ikke eksistert.

I følge disse menneskene så er jo oppskriften ganske klar og ganske enkel. Derfor lurer jeg på en ting: Er psykisk syke mennesker rett og slett bare en gjeng med negative mennesker som ikke har lyst til å være glade?

Ikke bare psykisk 

Det er jo det disse holdningene forteller oss, eller i alle fall meg. Jeg oppfatter det som at du med slike holdninger tror at jeg er en pessimist som har bestemt meg for å se mørkt på livet. Jeg oppfatter det dithen at du tror at jeg bare satt meg ned en dag og tenkte: Nei nå du, nå bestemmer jeg meg for at jeg fremover skal være psykisk syk. Jeg skal bare tenke triste tanker og jeg skal bare si stygge ting til meg selv.

Jeg bestemte meg i tillegg for å bli redd for omverdenen og dermed valgte jeg på rasjonelt vis og unngå situasjoner som jeg har bestemt meg for at skal være vanskelige. Åja, ifølge ditt syn på ting, så har jeg da også bestemt meg for å være bipolar og jeg har bestemt meg for at det, ja det skal jeg være resten av livet.

Det du kanskje ikke vet, er det det er dokumentert at enkelte psykiske lidelser faktisk ikke bare er psykisk, men også biologisk.Vet du for eksempel at lidelser som depresjon og bipolar lidelse ofte kan skylles en kjemisk ubalanse i hjernen? At psykisk uhelse ikke bare er miljøbetinget, men også arvelig. Personer med denne ubalansen eller med psykisk sykdom i familien er dermed mer utsatt for selv å bli psykisk syk.

Det er vel heller ingen vits i å påpeke at mange psykiske lidelser ikke er noe man nødvendigvis blir kvitt, men noe man lærer seg å leve med? Veien dit er for øvrig lang og kronglete. Hvorpå det ikke finnes en fasit. Psyken til et menneske, våre opplevelser og vår bakgrunn er like individuelle og unike som snøkrystaller.

Man kan derfor ikke si at alle med angst må gjøre slik. At alle som er deprimerte må gjøre slik og at dette vil fungere for alle. En ting som fungerer fint for meg, trenger nødvendigvis ikke fungere like bra for deg. Visa, versa.

Så på en måte har jeg jo tatt et valg. Jeg har tatt et valg om at jeg ønsker et bra liv

Store individuelle forskjeller. 

En ting har man dog til felles og det er at det å jobbe seg ut av, eller mestre de ulike diagnosene ikke er gjort over natten. I mange tilfeller skal man faktisk trene på å jobbe med et tanke- og handlingsmønster som er så hardt innarbeidet i hjernen at det har blitt en del av deg. Flere faktorer spiller inn på hvor fort du kan klare å leve tilnærmet normalt. Og her er det store, individuelle forskjeller.

Jeg ser på det slik: Det er hvor du er i prosessen som avgjør hvor mye psykdommen preger hver enkelt. Noen er på et stadium hvor de ikke orker å kjempe. De orker ikke å gjøre noe og dermed vil også psykdommen utvikle seg deretter. Likevel så kan man ikke klandre denne personen eller fortelle denne personen at han burde velge annerledes.

Det å velge og leve best mulig med en diagnose er ikke lett. Det er heller ikke gjort over natten, som jeg ikke kan få presisert nok. Det er en lang proses. I Tillegg er det flere elementer som må på plass før man blir rasjonell nok til å klare å ta et positivt valg.

Behandling og egeninnsats er viktig

Så for å gi et svar på om jeg har bestemt meg for å være bipolar resten av livet: NEI, jeg har ikke bestemt meg for det. Det er ikke noe jeg en dag bare fant ut at jeg skulle bli. Det er heller ikke noe jeg ønsker å være. Jeg har for øvrig slått meg til ro med at dette dessverre er noe som nok kommer til å prege meg resten av livet. Dermed tar jeg også visse forhåndsregler. Både her og nå, men også med tanke på fremtiden.

Min bipolare lidelse inkluderes i fremtiden. Jeg har derimot et håp om- og et ønske om at jeg en gang i fremtiden klarer å leve enda bedre med diagnosen enn hva jeg gjør i dag. Hver dag er en ny prøvelse, men jeg har troen på at rett behandling og tett oppfølging, samt egeninnsats vil gi meg de rette verktøyene jeg trenger for å leve så normalt som mulig.

Så på en måte har jeg jo tatt et valg. Jeg har tatt et valg om at jeg ønsker et bra liv. Så får jeg jobbe ut i fra det valget og forhåpentligvis klarer jeg å stå for dette valget. Noe som derimot ikke er enkelt når kjellermørket brer seg over deg. Så dette såkalte valget om å bli frisk har ikke kommet lett. Og det er et valg jeg daglig betviler da tankene og følelsene overstyrer det hode så gjerne ønsker!

For å komprimere det hele til et enkelt avsnitt:

Psykisk sykdom er kompleks med store individuelle forskjeller. Man kan dermed ikke bare velge bort de ulike diagnosene å tenke positivt og tro at alt snur over natten. Det er en eviglang krig med indre demoner som må bearbeides og tilintetgjøres. Husk at Roma ble ikke bygget på en dag….

Les også: Hva er bipolar lidelse