Masken jeg har hatt på meg i mange år er i ferd med å gå i oppløsning. Jeg lukker igjen munnen, og biter tennene sammen. Nevene mine er knyttet, og jeg anstrenger meg for ikke å gråte. Svakheten tar over, det er like før jeg knekker sammen.

Jeg definerer meg selv som et svakt menneske, tårer er ikke tillatt her.  Døden frister mer enn å være svak, da slipper jeg å forklare meg. Pillene i skapet står og roper på meg, og jeg må anstrenge meg selv for ikke å åpne skapdøren. Den daglige dosen medisiner kan jeg bare glemme å ta, jeg tør ikke åpne skapet.

Hva feiler det meg?

Jeg pleide å være sterk, den som hjelper andre. Nå er jeg ikke noe bedre enn alle de andre, rett og slett verre. Holdningen min i forhold til egen depresjon har vært at jeg bare kan ta meg sammen, men det blir noe helt annet når jeg står midt i det.

Hverdagens innhold blir tungt og bevegelsene langsomme. Du prøver å snakke til meg, men stemmen min virker ikke. Ordene kommer, men ikke i den vanlige flyten.

Tankene mine dreier seg om alt det forferdelige som kan skje og de vonde tingene som allerede har skjedd. Jeg lever i en ond sirkel hvor jeg innbiller meg at alt er min skyld. Fremtiden ligger i en dyster tåke, jeg føler at livet mitt er dømt til å gå under. Ingenting frister lenger, jeg eksisterer fortsatt, men føler ikke livet lenger.

Maten jeg lager smaker ingenting. Det går flere dager uten at jeg spiser. Etterhvert forstår jeg at jeg kommer til å svime av hvis ikke jeg får i meg næring, så jeg tvinger i meg et par biter av et tørt knekkebrød.

Jeg har ingen tidsfølelse, to timer føles plutselig som ti minutter eller omvendt. Nå har jeg blitt gal, jeg er sikker på at jeg er på vei til å bli psykotisk. Speilet som jeg alltid har unngått roper på meg og jeg ser en ukjent person som liksom skal være meg. Følelsen av å miste meg selv er plutselig blitt virkelig, og det jeg ser i speilet er et stygt, digert monster. Håret mitt pleide å være glatt og blondt, men nå er fargen musegrå og det går opp for meg at den gamle meg er borte.

Hvis bare noe drastisk kan gjøre at jeg blir meg selv igjen, tenker jeg, og klipper det lange håret mitt kort. Det er akkurat som om det virker, og jeg føler meg dum og skamfull. Nå kommer alle til å stirre på meg, og tenke at hun roper om oppmerksomhet.

Mitt ønske er å være usynlig, jeg fortjener ikke å bli sett. Verdien av meg er lik småstein på bakken, så jeg fortjener ikke å bli lagt merke til.

Bussen har blitt et mareritt, og hver gang jeg må ta den alene gjemmer jeg meg under en stor hette, med musikk i ørene. Det er akkurat som musikken snakker til meg og jeg føler det er rettet mot meg hver gang noen synger om noe trist. De gangene jeg ikke har musikken på bussen føler jeg at alle snakker om meg, og ler av den tåpelige og mislykkede personen jeg er.

Jeg skjønner at jeg ikke kan fikse dette selv. Jeg ber om hjelp. Det koster meg en pris som ikke kan måles i penger, det er akkurat som å miste det lille av verdighet  jeg her igjen. Ventetiden føles som en evighet, selv om jeg har fått hastetime hos legen allerede dagen etter.

Fastlegen stiller diagnosen moderat depresjon, og skriver en henvisning til DPS. Jeg syns det er urettferdig, og mener at han som er lege sikkert bare kan gi meg piller som kan gjøre alt bra igjen. Jeg syns også synd på meg selv, fordi han ikke ordner noen hastetime hos psykolog til meg, da er det sikkert ikke alvorlig nok, det som feiler meg. Følelsen av å ikke bli tatt på alvor overvelder meg og selvmordstankene blir forsterket. Jeg tenker at de sikkert skjønner alvoret hvis jeg tar en overdose med piller, men lar det heldigvis bli med tanken.

Jeg får vurderingstime hos DPS en uke etter at jeg var hos legen. Selvmordstankene er der, hele dagen, og hjernen min lager en konkret plan på hva som skal gjøres, men jeg bestemmer meg for å vente. Jeg skal møte opp på vurderingssamtalen på DPS, og hvis det ikke hjelper , så skal jeg gjennomføre planen min.

Jeg drar til DPS, og har med meg et pilleglass i jakkelomma. Jeg tenker at jeg må ikke si noe, fordi da mister jeg muligheten, og noe inni meg sier at muligheten til å ta valget om å leve eller ikke, roer meg ned. Jeg er ærlig, men unngår å fortelle hele sannheten. Studenten som skal vurdere meg blir plutselig usikker på hva han skal gjøre, og må hente en psykolog som kan delta i samtalen. Pilleglasset ligger skjult i lomma mi, og jeg holder det hardt fast mens jeg snakker:

«Ja jeg har selvmordstanker, men jeg har ingen konkret plan, jeg tenker ofte på å ta en overdose medisiner, men jeg greier å la vær. Jeg tenkte egentlig å ta selvmord, men jeg fikk jo time her, så jeg måtte hit først».

Timen varer i to timer og når den er ferdig får jeg ikke gå noe sted før de hadde ordnet dato og klokkeslett for en ny avtale. Det gav meg en trygghet, og jeg blir litt roligere når jeg får vite når den neste timen min er.

Livet er jævlig, men det er nå jeg må kjempe. Jeg bestemmer meg for å prøve å komme meg gjennom dette, og legger den konkrete planen på hylla. Selvfølgelig har jeg den i bakhodet, veldig ofte faktisk, men jeg kan ikke la depresjonen vinne over meg. Dette skal jeg komme meg gjennom. Håpet om å overleve er sådd, og sakte kommer det til å vokse seg større.

Mange søvnløse netter og tårevåte kinn senere så er jeg faktisk bedre. Deprimerte mennesker (i hvertfall meg) har noen ganger en tendens til å legge ansvaret over på «systemet» eller noen andre enn seg selv. Jeg fant ut av at det faktisk er mitt eget ansvar å ta tak i meg selv, selvfølgelig trengte jeg hjelp fra andre, men jeg må være bevisst på at det er mitt liv jeg lever, og jeg er faktisk både hovedpersonen og regissøren her.

Det føles ofte tungt, noen ganger umulig. Men jeg lover; DET BLIR BEDRE! Mest sannsynlig vil ikke du som er deprimert tro på at det blir bedre (jeg gjorde ikke det..), fordi det rett og slett føles så fjernt og uvirkelig. Sett små mål for deg selv, du blir ikke frisk på 1-2-3. Tålmodighet trengs, men etterhvert blir alt mye bedre. Du må bare ikke gi opp, hold ut fram til du greier å ta opp kampen med demonene dine.