Vekkerklokken runger gjennom rommet. Samtidig er det som en bryter som slår seg på. En bryter til angsten.

Jeg skal ut dit igjen. Der hvor jeg ironisk nok skal bli frisk fra angsten, men som likevel trigger alle varsellamper som finnes i kroppen. For før jeg kan komme inn til hun som skal hjelpe meg å finne veien ut av angsten, så må jeg sitte på venterommet.

Et rom fylt opp av fremmede mennesker. Et rom hvor man sitter hvileløst og bare venter. Venter sammen med andre mennesker som man ikke kjenner. Av og til dukker det også opp en og annen bekjent. Noe som egentlig er verre enn alle de fremmede som sitter der. For de bekjente må jeg jo kanskje kommunisere med. Eller må jeg det? Kjenner jeg de godt nok? Hva skal jeg si? Skal jeg hilse, eller kanskje bare gi et lite nikk? En anerkjennelse på at jeg har sett dem, men at vi ikke trenger å snakke sammen.

Sosial dysleksi

Jeg vet at de sosiale kodene er der. Jeg vet også sånn halvveis hvordan de fungerer. Jeg føler egentlig jeg kan lese de sosiale kodene godt. På de gode dagene så anser jeg meg selv som en person med over middels god sosial intelligens. Denne følelsen fordufter derimot ganske raskt så fort jeg har gått utforbi døren hjemme og jeg må praktisere denne intelligensen.

Det føles nesten som dysleksi. Sosial dysleksi.

For når jeg kommer ut i den store verden og treffer mennesker så stokker alt seg. Plutselig så forsvinner min evne til å lese og tolke de sosiale kodene. Det er som om bokstavene flytter på seg.

Venterommet er derfor et av de stedene hvor denne dysleksien slår ut i full blomst. Når man i tillegg sitter venterommet til psykologen, så gjør det situasjonen enda verre. Da bekrefter jeg liksom for omverdenen at jeg er gal.

Det som for øvrig er galt med dette tankesettet er at jeg i 2017 er redd for å bli sett på som gal hvis jeg går til psykolog. For det er jo ikke noe galt ved å få hjelp. Alle har vi en psykisk helse og det er helt naturlig at man en eller annen gang i livet trenger hjelp til å bearbeide noe som er vanskelig.

Likevel så tar den irrasjonelle delen av meg over og angsten blomstrer hver gang jeg skal av gårde til denne personen, som ironisk nok, skal hjelpe meg til å jobbe meg ut av denne irrasjonaliteten.

Jeg tviler på at det er mange som sitter der for å observere og dokumentere hvem som er gal for deretter å rapportere dette videre til sine venner. De er der jo av en grunn dem også. Og er det et sted man derfor burde føle seg komfortabel med å være «gal» så er det jo på venterommet til psykologen, for der sitter vi jo alle sammen av samme grunn.

Alle venterom er skumle

Det er for øvrig ikke bare psykologens venterom som er skremmende. Alle steder hvor jeg må sitte sammen med fremmede mennesker å vente, er en angstfull affære. Når klokken da ringer om morgenen og jeg vet at jeg må sitte på et venterom, så er det ekstra vanskelig å stå opp.

Noen dager vinner angsten og jeg slår av klokka, snur meg rundt og sovner skamfullt inn. Andre dager klarer jeg å tvinge meg opp. Tvinge meg ut og tvinge meg gjennom de uutholdelige minuttene som føles som timer, sammen med andre mennesker som sikkert sliter med den samme sosiale dysleksien som meg.

Så da sitter vi der da. En gjeng med redde, sosiale analfabeter som ikke tør å kommunisere med hverandre i frykt for å bli oppfattet som rare eller gale.

Det hele er egentlig en ganske ironisk affære. For vi er generelt et lukket folkeslag som er dårlig på å kommunisere med hverandre. Så fremt man ikke kjenner hverandre. De aller fleste jeg møter på, selv uten sosial angst, sier at de sliter med denne mellommenneskelige relasjonen og small talk sammen med fremmede. Så når jeg vet dette, hvorfor skal liksom jeg da la det bli så altoppslukende og dermed la det gå utover min funksjon i hverdagen?

Det er to stemmer, en rasjonell og en irrasjonell. Dessverre er det slik at den irrasjonelle stemmen tar alt for mye plass og overdøver den rasjonelle. Dermed blir det å sitte på venterommet uutholdelig. Det er rett og slett skremmende!