Høstvinden sender en kald bris over ansiktet mitt, regnet begynner å dryppe forsiktig nedover kinnene mine. «Fint, nå kan ingen se at jeg gråter». Tårene blander seg sammen med regnet, smaken av tårene fester seg på leppene mine. Salte, bløte tårer. Jeg svelger mens jeg titter fortvilet opp mot den gråsorte himmelen.

Alt gikk jo så bra. Solen skinte, livet smilte, jeg smilte. Men som lyn fra klar himmel så kom du, du din ondsinnede jævel. Du som ikke makter å se på smilets kraft. Du er bare ute etter å lage faenskap. Du gjør ikke annet enn å forpeste tilværelsene min, ødelegger og river ned det jeg så lenge har kjempet for å bygge opp.

Så fort jeg får opp grunnmuren, så dukker du opp

Du smiler hånlig til meg og flirer i det du raserer muren min, bit, etter bit. Den onde latteren river gjennom meg som et bykst. Oksygenet siger sakte men sikkert ut fra lungene mine. Jeg får ikke puste.

«NEEI, ikke du også!»

Du klarte ikke å holde deg unna, gjorde du vel? Mens alt raser rundt meg, så følte du nok at det var på sin plass å følge etter, forpeste tilværelsen min enda litt til. Tårene, tomheten, likegyldigheten og oppgittheten var ikke nok, var det vel? Du følte du måtte krydre denne lille miksen av ondsinnede ingredienser å gjøre den enda mer «spicy», gjorde du ikke?

Dere er effektive, det skal dere ha. På bare minutter så klarer dere rive ned det jeg har bygget opp gjennom flere uker. Uker med tunge, og til tider nærmest umulige løft. Tårene renner mens panikken stiger.

Depresjonen og angsten tar over

Frykten for å dø, frykten for å mislykkes, frykten for å gå ut. Frykten den bare stiger og stiger, i tett følge med tomhetens mørke. Tårefylte og søvnløse netter. En kropp som ikke lystrer, som ikke har energi til å lystre. Et sinn fylt opp til randen med tristhet og fortvilelse.

Dere har brakt med dere et uendelig mørke, og plassert meg i midten av dette sorte hullet som bare jeg kan se, som bare jeg kan føle…..Dere vet godt hvem dere er: Depresjonen og angsten som tapper meg helt. Dere livnæres av sjelen min, slik en flått livnærer seg av blodet til mennesker og dyr.

Høstvinden blafrer i håret mitt, mens tårene triller nedover kinnene mine. Helt lammet står jeg der i høstregnet og venter på at solen skal skinne og la mørket svinne.

Les også: Er tårer tegn på svakhet?