Det er rart med det. Hvor kritisk man er til seg selv, mens man er forståelsesfulle, omsorgsfulle og empatiske overfor andre. Gjerne andre mennesker i samme eller lignende situasjoner som en selv.

Hvorfor er det egentlig slik?

Jeg er min egen største kritiker. Min egen største fiende. Jeg trykker meg selv ned. Snakker nedlatende til meg selv. Blir sint når jeg ikke får ting til. Blir frustrert over opp og nedturene mine. Føler meg svak, dum og som verdens største taper.

Når andre i samme situasjon sitter og snakker nedsettende til seg selv, hva sier jeg da? Jo, jeg forteller dem at de må slutte å være så selvkritiske. At de må omfavne sine gode egenskaper og se hvilken resurs de er og hvilke styrker de har. Mens jeg, jeg er bare svak. Det gir jo egentlig ikke mening.

Den verste feilen jeg gjør, er å sammenligne meg selv med andre. Det er vel en feil veldig mange av oss gjør, og som dermed også er med på å opprettholde den indre kritikeren. For hvis man sammenligner oss selv med andre mennesker i andre situasjoner og med andre utgangspunkt enn hva man selv har, så er det jo klart at man kommer ut kort.

Hvis jeg hiver meg i skiløypa og begynner å sammenligne prestasjonen min med Petter Northug, så er det selvsagt klart at jeg ikke kan måle meg med det, og dermed blir jeg også verdens mest elendige skiløper i forhold til han. Nå var dette i utgangspunktet et dårlig eksempel, for jeg kunne sammenlignet meg med en toåring og likevel kommet dårligere ut da ski virkelig ikke er min gren. Men du ser tegninga regner jeg meg.

Du vil aldri kunne måle deg med andre enn deg selv. Noe er du flinkere til, mens andre ting mestrer du ikke like bra.

Nå har ikke jeg som mål å bli særlig god på ski, så jeg tar ikke det så alt for tungt. Eksempelet var egentlig bare for å demonstrere hvordan jeg legger lista for meg selv når jeg skal gjøre ting. Svært høyt. Og hvis ikke ting går helt etter planen, eller at jeg føler at noen mestrer det jeg skal gjøre, bedre enn meg, ja så tenker jeg at jeg er dårlig.

Jeg tenker ikke at jeg har forbedringspotensialet. At den jeg sammenligner meg med kanskje har holdt på lenger enn meg, eller at jeg ved hardt arbeid kanskje vil opparbeide meg samme resultat. Jeg lukker meg automatisk fast ved at jeg er udugelig, og dermed blir veien til å gi opp også mye kortere.

Heldigvis så er jeg en sta jævel, og når jeg bestemmer meg for noe så skal det stort sett bli slik, okke som. Likevel så hadde det vært befriende og sluppet denne følelsesmessige berg og dalbanen som raser av gårde i 360 km/t hvor jeg rundt den ene svingen bare vil gi opp fordi jeg er udugelig, mens rundt den neste så vil jeg ikke innse at jeg kanskje har tatt meg vann over hodet.

DÅRLIG SELVBILDE

Vi har vel alle en tendens til å sette for høye krav til oss selv og hva vi burde få til. Jeg tror i stor grad dette handler om dårlig selvbilde. Eller, det handler jo om dårlig selvbilde. For er du kritisk til deg selv, så har du et dårlig selvbilde, visa versa. Uten at jeg kan snakke på andres vegne så vil jeg anta at personer med et godt selvbilde kanskje ikke sliter med denne indre kritikeren, i alle fall ikke i like stor grad, som en med dårlig selvbilde. Så da er vel løsningen å gjøre noe med det da. Slutte å sammenligne seg selv med andre, og slutte å være så kritisk til en selv.

LETTERE SAGT ENN GJORT

Etter et helt liv med negativt og nedsnakkende fokus rettet mot meg selv, så er det ikke bare å snu disse tankene. Jeg har blitt mye bedre, heldigvis, men har fortsatt en lang vei igjen å gå. Første bud er kanskje å lytte til sine egne råd. Tenk hvor flott livet hadde vært om man klarte å hjelpe seg selv like lett som man hjelper andre. Da hadde livet vært enkelt gitt, for Gud så lett det er å fortelle andre hva de burde gjøre og ikke gjøre.

I gode perioder da. De periodene hvor jeg faktisk klarer å lytte til meg selv, så fungerer i alle fall disse tingene veldig bra. Så forhåpentligvis kan de kanskje være til hjelp for deg også. Om ikke de akkurat tar liv av din indre kritiker, så håper jeg de kan være med på å kvele den litt om ikke annet.

KVITT DEG MED DIN INDRE KRITIKER: 

Paradoksalt så sitter jeg her i skrivende stunde sammen med min indre kritiker og revurderer hele dette innlegget. Skal jeg publisere det? Det er jo bare masse dårlige ord som ikke gir mening. UBRUKELIG. 

Så første bud på lista mi er:

Aksepter at ikke alt du gjør er perfekt – Be din indre kritiker holde kjeft! Det er bra nok. Om det ikke er ditt beste verk, så er det helt ok og det er også helt lov. Perfeksjon er umulig og du må rett og slett tillate deg selv at alt du gjør ikke skal bli perfekt. Deretter må du akseptere dette.

Snakk positivt til deg selv – En ting jeg er uhyre dårlig på, men som man ikke trenger å være verken professor, psykolog eller inneha noen andre fancy titler for å forstå, er at det å snakke positivt til seg selv er viktig. Stå foran speilet hver morgen å si tre fine ting til deg selv. Noe du er fornøyd med. Du kan også, eller i tillegg, skrive ned tre gode egenskaper hver dag på post it lapper og heng dem opp på soveromsveggen, baderomspeilet eller andre steder i hjemmet slik at du blir påminnet at du er god nok og at du har mange gode egenskaper.

SLUTT å sammenligne deg med andre – Ikke sammenlign deg selv med andre. Du vil aldri kunne måle deg med andre enn deg selv. Noe er du flinkere til, mens andre ting mestrer du ikke like bra. Aksepter det og fokuser deretter på det du faktisk kan og jobb med å gjøre det bedre. Uten å tenke på Northug, eller andre dyktige mennesker innenfor samme gren som det du selv ønsker å mestre. Husk at alle har startet et sted. Ingen begynte som verdensmestere.

Ta imot komplementer – Dette er vel noe av det vanskeligste syns jeg. Det har tatt meg mange år å klare å gi ett enkelt takk tilbake til noen som sier noe fint til meg. Først var det alltid bare «Nei, jeg er jo ikke det….» etterfulgt av en lang avhandling om hvorfor jeg ikke var pen, flink eller snill.

Etter hvert så innså jeg at folk kanskje oppfattet dette som veldig negativt, og dermed lærte jeg meg å lyve. Så selv om det satt langt inne, så stotret jeg frem ett takk hver gang noen fant ut at de ville gi meg et komplement. I dag så sitter det tidvis fortsatt langt inne. Men stort sett så sier jeg takk med hode hevet og tvinger meg selv til å tro på at det denne personen har tatt seg tid til å si, faktisk ikke er en løgn.

Krever kontinuitet

Dette er fire ting jeg i perioder klarer bra. Dette er fire ting jeg er overbevist om at fungerer og er viktig for å ta liv av sin indre kritiker. Dog er det selvsagt ikke bare å gjør alt dette én gang så er du kvitt problemet. Da hadde det jo ikke vært et problem.

Det krever hard jobbing over flere år. Jo flinkere du er til å jobbe kontinuerlig med disse tingene, jo fortere går det jo. Men alle er vi jo forskjellig og jobber i ulikt tempo. Og husk: Det er helt greit. Før eller siden så vil din indre kritiker dø. Du må åpne deg opp for at det finnes andre stemmer der inne et sted. Stemmer som er mye hyggeligere. Stemmer du kan stole på!

Les også: Hvordan få bedre selvtillitt