Tankekjør – Verden raser rundt meg. Alt faller i sammen. Jeg mister bakkekontakten. Bena plantes på jorda igjen, så mister jeg bakkekontakten…Igjen. Opp, ned, frem, tilbake. Redd, høy, lav, sint. Kaos fra en annen verden, den verdenen som raser rundt meg.
Jeg står bare her paralysert. Lammet, og ser på at livet går i ruiner. Det føles i alle fall slik. Håpløshet. Hva er vitsen? Det blir jo aldri bedre uansett. Et skritt frem, ti tilbake. Et skritt frem, tjue tilbake. Poengløst. Men, så dukker euforien opp igjen. Meningen med alt, åpenbaringen, kreftene til å kjempe.
Hva slags kamp? Jeg er jo uovervinnelig nå, er jeg ikke? Kanskje ikke. Det vil jo gå nedover igjen. Kan likegreit stålsette meg. Holde bena plantet litt inn i begge leirene, slik at fallet ikke blir så kraftig. For jeg vil falle. Garantert. Det gjør jeg alltid. Så hva er vitsen?
Tenk om, hvis at
Hva er poenget med denne evige kampen? Denne evige runddansen, som ikke fører noe sted. Jeg står bare på stedet hvil. Går litt frem, men kommer alltid tilbake. Enda mer skadet. Enda mer såret. Enda sintere. Reddere. Enda mer skuffet. Hva slags tilværelse er egentlig dette?
Orker ikke mer. Men for redd for alternativet. For feig rett og slett. For glad i det gode. For nysgjerrig til å gi slipp. For tenk hvis? Tenk hvis det en gang snur? Tenk hvis det blir bedre?
Disse spørsmålene fungerer begge veier; for tenk hvis? Tenk hvis det ikke blir bedre? Tenk hvis jeg dør i morgen? Tenk hvis du dør i morgen? Hva, hvis, tenk om, hvis at?
Alt blandes sammen i et uendelig stort tankekjør
Hode går i spinn. Oversvømmes av tanker, følelser, ideer, planer, ambisjoner, negativitet, positivitet. Todelt; Hvor den ene siden er en pessimistisk djevel som river meg fra hverandre. Som hater meg og min eksistens. Mens den andre siden er optimismen selv. Lyset i enden av tunnelen. Kampdronningen som ikke vil gi seg, som mener hun er best. Som fighter og holder fast ved det positive.
Klarer ikke å finne en balanse. Rives mellom to poler, veksler mellom lyst og mørkt. Veksler mellom selvtillit og selvforakt. Veksler mellom svak og sterk. Finner ikke balanse, hvor er den gyllne middelvei? Orker ikke dette mer, men klarer ikke å gi helt opp heller.
Jeg danser limbo med skjebenen….
Les også: En bipolar tsunami
