Merk at dette er sett fra utsiden og fra et pårørende perspektiv. En kan aldri vite hva et annet menneske tenker, eller hvordan vedkommende opplever livet. Skildringen er basert på sanne historier. 

Vi er i august. Byen fylles av folk på flyttefot. Hvor enn man snur seg ser man folk komme bærende med flyttekasser. Store kassebiler står parkert på de underligste steder, køene på IKEA er monstrøse og banankassene forsvinner fra KIWI like fort som de tømmes.  

Avisene skriver de vanlige artiklene om lange køer for å få studentbolig. Leiemarkedet har hardnet til, og det er budrunder på husleia. Studiestart nærmer seg, og brorparten av flytterne er studenter. Mange av dem flytter hjemmefra, og skal for første gang i livet stå på egne ben.

De er så forventningsfulle til dette nye livet. De ser for seg hvordan det vil være å låse opp døra til sin egen leilighet for første gang. De gleder seg til å gjøre kjedelige ting som å vaske klær, støvsuge, handle middag. De planlegger. Fisk tirsdag og torsdag, taco hver fredag, pizza på lørdager og familiemiddag på søndag. De prøver å se for seg hvordan det er å leve på studielån, og måtte gå på innvandrersjappa på hjørnet og hamstre nudler. I telefonlista er telefonnummeret til den nærmeste sushisjappa, fastlegekontoret og Lånekassen.

I pausene mellom lempingen av flyttekasser står de og tenker på hvilke husregler som kan passe. Må ikke være for streng, må ikke være for slepphendt. Skal det være en fast regel at man må vaske leiligheten hver torsdag? Er det best at en alltid har ansvar for å vaske stua, eller burde vi bytte på å vaske bad, stue og kjøkken?

Foreldre og venner stiller opp som bærehjelp, kjørehjelp og ivrige rådgivere. De står på sidelinja og heier henrykt og stolt.

Samtidig et helt annet sted

Like forventningsfull er en som skal hjem fra “psyk”. Distriktpsykiatrisk senter, DPS. Det har gått flere måneder siden innleggelsen og avdelingene har vært mange. Håpet er tilbake på plass, formen er på oppadgående og medisindosene er på vei ned. Det er på tide å vende tilbake.

Lik studentene ser hun frem til det nye livet, men dette livet er livet “post psykiatrisk”. Hun ser frem til å endelig stå på egne ben – igjen. Endelig  kunne gå i butikken uten følge, endelig kjøpe sin egen oppvaskkost. Endelig kunne vaske egne klær, stå opp om morgenen uten å bli vekket av personalet. Spise frokost alene, velge TV-kanal selv. Gjøre alle disse vanlige tingene. De normale tingene.

Hun går i gang med forberedelsene. Planlegger alle disse hverdagslige detaljene. Fisk tirsdag og torsdag, pizza hver lørdag. Gå tur hver dag klokka 10. Det er bra nok om det bare er til postkassa, og det er fint om man orker å gå til den store eika.

Inntekstkilden er ikke studielån, men uføretrygd. Studieplanen består ikke av pensum og eksamensdatoer, men en detaljert aktivitetsplan og en kriseplan med en haug av telefonnummer. Første, andre og tredje pårørende, primærkontakt, Mental helses hjelpetelefon, frivillighetssentralen, taxi, tildelingsteam, hjemmetjenesten, fastlege, økonomisk rådgiver på NAV, akutteam, legevakt, DPS, politi, ambulanse. Telefonnummer til pasientombudet, kommunelegen og fylkesmannen står på en post-it-lapp som ligger ved. Men det skal ikke gå sånn, ikke denne gangen.

Vanskelig å stå på sidelinjen å heie

Aktivitetsplanen er grei. Maks en avtale hver dag, klokkeslett for medisiner og måltider. Nederst står det instruksjoner som begynner med “Hvis jeg får et angstanfall skal jeg …”, “Hvis jeg ikke får sove, skal jeg … “ og “Hvis jeg tror at noen er ute etter meg, skal jeg …”

På sidelinja står det noen som prøver å heie. Men det er vanskeligere å dele entusiasmen over å flytte hjem igjen og begynne på nytt for n´te gang. Det er vanskeligere å heie på en på seksti som gleder seg til å ta sin første oppvask i “ny” leilighet, enn på studentene som aldri har gjort det før.

Som pårørende må du prøve likevel. Tenke at denne gleden er like stor, stoltheten er like ektefølt. Kanskje må man prøve å glemme alt som gikk galt. Glemme alle beskyldningene, alle bekymringene. Man må prøve å dytte alle samtalene med fastlege, akutteam, legevakt og politi litt lenger bak i bevisstheten og finne tilbake til troen og håpet. For det skal jo ikke gå sånn. Ikke denne gangen.