Til og begynne med så vil jeg poengtere at jeg vet at medisiner for mange er en nødvendighet for å fungere i hverdagen. Mange opplever god effekt av antidepressiva og andre medisiner. Jeg ønsker her å dele min personlige erfaring med venlafaxin som er et antidepressivum.
Den siste tidens utfordringer på grunn av venlafaxin, har om mulig, gjort meg enda mer skeptisk til denne typer medisiner. Jeg ønsker derfor å dele min erfaring da jeg vet at jeg ikke er et unikt tilfelle, og dette er noe som trenger belysning.
Det er så viktig å snakke om, da det for mange kan ende katastrofalt. Dermed tenker jeg det er viktig å sette spørsmålstegn ved om dagens praksis i forhold til medikamentell behandling er forsvarlig.
Kort om SSRI/SNRI preparater
Noen ganger er det slik at man må ty til medisiner for å bli frisk. Slik er det også i forhold til psykosomatiske sykdom. Det finnes utallige medisiner som kan, sammen med psykoterapi, hjelpe stort når man sliter psykisk. I dette innlegget ønsker jeg å ta for meg antidepressiva, såkalte SSRI/SNRI preparater.
Først litt om hva de er og hva de gjør:
SSRI, SNRI preparater virker ved å øke mengden av eller følsomheten for nevrotransmitterne serotonin og/eller noradrenalin i hjernen. Disse medisinene sørger for at mer serotonin eller noradrenalin er tilgjengelig rundt nerveendene. På den måten oppnår man økt impulsoverføring og dermed en bedring av depresjon. (1)
Det ville ikke bli verre enn slik jeg i utgangspunktet hadde det, sa han
Da jeg i sommer nådde bunnen, igjen, så snakket psykologen om at medisiner kanskje kunne hjelpe. Mine daværende medisiner virket ikke å ha ønsket effekt, og en psykiater ble koblet inn. Han var enig i at ny medisin var veien å gå. Dermed ble seponering løsningen, sammen med oppstart av nye medisiner – Venlafaxin, (Effexor).
Skeptisk og usikker på om dette var den rette veien å gå, (da vi er litt uenige om diagnoser også) så besluttet jeg likevel å prøve dette. For jeg kunne jo ikke gå rundt å være dypt deprimert heller. Psykiater skriver dermed ut Venlafaxin til meg.
«Hva med bivirkninger da?» Spør jeg.
Jeg får svar om at det, som med alt annet, kan oppstå bivirkninger, men erfaringsmessig så hadde han opplevd at svært få hadde reagert på Venlafaxin, – noe som for øvrig ikke stemmer overens med google – de bivirkningen som oppsto var milde og forbigående, mente han.
Jeg fikk ellers ingen videre innføring i virkningen av medisinene, hva de var og hvordan de fungerte. Bare at de hjalp mot depresjon, angst og panikklidelse. Det ble heller ikke nevnt noe om den uendelige lange listen med bivirkninger som står i pakningsvedlegget. Han mente til syvende og sist at det ikke ville bli verre enn hvordan jeg hadde det på daværende tidspunkt, så han anbefalte sterkt at jeg skulle prøve de ut.
Utilstrekkelig informasjon etter min mening, og dermed undersøkte jeg litt på egenhånd. Er man litt kildekritisk så kan man få mye nyttig informasjon via Google.
Kan forsterke depresjon, angst og øke selvmordsfaren
Det første jeg leste var pakningsvedlegget på medisinene – Noe som jo er avskrekkende nok i seg selv. Det står blant annet at man skal vise forsiktighet hvis man har/eller har hatt aggressiv oppførsel. Ved bipolar lidelse kan man gå inn i en mani/hypomani ved bruk av disse medisinene, i tillegg kan medisinene forsterke depresjon og angst, samt føre til økt selvmordfare – dette fordi det tar litt tid før medisinen begynner å virke.
Nå har jeg ikke lest pakningsvedleggene til alle typer antidepressiva, men jeg har inntrykk av at mye av det samme går igjen. Litt ironisk er det jo også at medisinene i en periode kan forsterke, eller forverre den tilstanden du i utgangspunktet skal behandles for.
Med aggresjon og selvmordsfare som mulige bivirkninger så burde tett oppfølging/innleggelse være en selvfølge.
I tillegg til pakningsvedlegget så leste jeg forum opp og forum ned om andres erfaringer med Venlafaxin. Dette skal man selvsagt ikke bruke som en fasit. Likevel så er det alltid greit å lese om andres erfaringer. En og annen delte selvsagt sine solskinnshistorier, men de fleste erfaringene var av negativ karakter.
Ved å ha lest et titalls innlegg både gjennom forum, men også faglitterære artikler på området, så er mitt inntrykk at Venlafaxin er en av verstingene når det gjelder antidepressiva – uten at jeg har noe vitenskapelig dokumentasjon på denne påstanden for hånd.
Likevel så overså jeg den vonde magefølelsen jeg hadde, og gav medisinene en sjanse.
Fysiske symptomer som også kan føre til frykt for somatisk sykdom
I tillegg til alle disse psykiske bivirkningene, så kommer også en rekke fysiske symptomer:
Munntørrhet, skjelvinger, svimmelhet og følelsen av elektriske sjokkbølger som strømmer gjennom hjernen. Synsforstyrrelser og hjertebank. Dette er vel bare noen av bivirkningene som kan oppstå, men det var de bivirkningene jeg opplevde- og fortsatt opplever. Noe som igjen har trigget angsten min voldsomt. For man føler seg dødssyk. Jeg har dermed ikke tall på hvor ofte jeg har ringt legevakt og psykolog i denne perioden for å forsikre meg om at disse symptomene ikke er somatisk – Det er visst ikke farlig, bare litt ubehagelig; Visst pokker er det ubehagelig.
Jeg velger – eller prøver, blir vel mer riktig – for øvrig å stole på at det mest sannsynlig ikke er farlig med disse fysiske symptomene som oppstår. Likevel så klarer jeg ikke å slå meg til ro med at det kan være veldig bra heller. Medisiner som påvirker kroppen i så stor grad, kan da umulig være veldig gunstig og tilføre kroppen, tenker jo jeg. Uten at jeg er en autorisert lege, det er jo bare min subjektive mening.
Jeg ble suicidal
Selv opplevde jeg å bli helt ute av meg selv, både fysisk og psykisk. To ganger i denne perioden har jeg måtte kontakte akutt nødhjelp i frykt for å ta mitt eget liv – og jeg er i utgangspunktet ikke suicidal. Jeg har heller ikke hatt nevneverdig bakgrunn med selvskading. Likevel så var selvskading noe som plutselig ble en trang, og i tillegg fikk jeg overveldende tanker om å ta mitt eget liv.
Siste gangen nå, så endte det opp med at jeg kastet og knuste ting rundt meg i leiligheten – jeg fikk et enormt sinne, jeg var suicidal og helt ute av meg selv. Jeg kjente overhode ikke meg selv igjen. Ambulansen kom, jeg ble sendt til legevakt og videre ned til akutt psykiatrisk team.
Flaks for meg, så har jeg et godt nettverk rundt meg når krisen oppstår. I tillegg til at jeg i all denne irrasjonaliteten, stort sett er veldig rasjonell. Jeg klarte dermed å beholde kontrollen såpass at jeg fikk kontaktet familie og helsepersonell før jeg skadet meg selv. Jeg har likevel aldri vært så utafor meg selv, så ukontrollert, så sint og så redd. Og det hele skyldes disse medisinene.
Alt for høy terskel for henvisning til akutt psykiatrisk
Vil du forresten høre hva legevaktlegen sa til meg når jeg var der sist? Jeg var som nevnt, helt ute av meg selv og jeg fryktet at jeg vill miste kontrollen helt over meg selv, og dermed skade meg selv, eller i verste fall ta mitt eget liv. Når jeg sa at jeg ønsket å bli henvist til akutt psykiatrisk team, så mente han at dette ikke var nødvendig siden jeg hadde time hos psykolog til mandag. Da ville jeg jo få oppfølging i forhold til dette da.
«Jaha, hva om jeg vil ta livet av meg selv før mandag da? – Da er det lite poeng i den timen, er det ikke?»
Så med litt press fra meg, og mest sannsynlig også fra to fantastiske ambulanssjåfører og familie som var oppriktig bekymret for meg, så endte det til slutt opp med at han ringte og jeg fikk lov til å komme til akutt-teamet. Heldigvis.
Men det er jo for galt at du i en så dyp krise blir møtt på denne måten. La oss se slik på det da:
Det er helg, du brekker benet ditt, eller på andre måter skader deg og har behov for akutt hjelp. Du kommer på legevakten og han ser at du har time hos fastlegen påfølgende tirsdag, da får du jo ikke beskjed om å vente til tirsdag, gjør du? Problemet er jo her og nå, det er akutt og du trenger akutt behandling!
At det skal være såpass høy terskel for at leger ønsker å henvise deg videre til akutt psykiatrisk hjelp, er ganske skremmende syns jeg. Da det jo faktisk er de som er spesialister på området og ikke disse allmennlegene som har variert- og som regel, lite kunnskap om psykisk helse.
Savnet tilstrekkelig informasjon i forkant
Med tanke på disse alvorlige bivirkningene så mener jeg at praksisen rundt informasjonen du får før oppstart, burde endres. I tillegg burde det nok i enkelte tilfeller vurderes om pasienten skal legges inn, både ved oppstart på medisiner, men også når man skal avslutte den medikamentelle behandlingen – for det kan nemlig også oppstå alvorlige bivirkninger når man skal slutte på denne typer medisiner.
Med vold, aggresjon og selvmordsfare som mulige bivirkninger så burde tett oppfølging/innleggelse være en selvfølge. Når man faktisk kan risikere å bli en fare for seg selv og andre, så tenker jeg at det ikke holder å få en resept med seg hjem uten tilstrekkelig informasjon og tett oppfølging.
Pasienter som blir til tikkende bomber
Alt i alt, så har min «reise» med SSRI/SNRI preparater før med seg mye ubehag. Et ubehag som tidvis har gjort at jeg har følt meg som en konspiratorisk medisin motstander når jeg på mitt verste har sittet her hjemme og googlet, mens jeg har forbannet disse psykiaterne som så ukritisk har skrevet ut disse medisinene til meg. Jeg sier ukritisk, fordi de ikke har kommet med tilstrekkelig informasjon i forkant om hva dette legemiddelet er og hvor ille bivirkningene faktisk kan bli.
For er det egentlig forsvarlig å sende hjem en pasient – som kanskje allerede er suicidal, dypt deprimert eller aggressiv og voldelig – med resept på denne type medikamenter? Nå var ikke dette tilfelle for meg. Jeg hadde i utgangspunktet ikke problemer med de overnevnte tingene. Jeg var deprimert og full av angst.
Den suicidale atferden samt aggressive tendenser oppsto på grunn av medisinene. Tenk på de menneskene som sliter med denne problematikken i forkant og i tillegg får disse bivirkningene på toppen av det hele? Hvis ikke det utgjør en tikkende bombe, så vet ikke jeg.
Noe som igjen får meg til å tneke: Hvor mange selvmord, voldsepisoder og i verste fall drap, kan ha en direkte årsakssammenheng med slike medisiner? Altså, nå driver jeg bare og synser. Men som en person som anser seg selv til å være tålig oppegående i utgangspunktet, så begynner jeg jo å lure litt på dette når man plutselig kan bli så ustabil på grunn av noen medisiner.
Tettere og bedre oppfølging er viktig
Som tidligere nevnt så tror jeg absolutt at disse medisinene er livreddende for mange. Jeg mener dermed ikke at man skal kutte de ut eller forby dem. Men med tanke på de alvorlige bivirkningene som kan oppstå, hvor du faktisk kan bli en fare for deg selv og andre, så burde det bli mye tettere og strengere oppfølging ved oppstart og seponering av denne form for medisiner, (det er under disse fasene bivirkningene som regel oppstår, eller er verst).
Terskelen for innleggelse eller krisehjelp burde være svært lav når pasienten begynner å få alvorlige symptomer. Da kan man være under oppsyn, samt få hjelp raskt mens det står på som verst, både for egen og andres sikkerhet. I tillegg burde man nok i mange tilfeller prøve mye annen form for behandling, før man introduserer medikamentell behandling.
Viktig å tenke seg nøye om før medisinstart
For min del, så er SSRI/SNRI noe jeg aldri mer skal tilføre kroppen min. For meg ble bivirkningene mye verre enn problemet i utgangspunktet. Jeg hadde på forhånd lest «skrekkhistoriene», men jeg stolte mer på psykiateren (noe man jo skal gjøre) som nærmest garanterte meg at det ville gå bra – I verste fall så ville jeg kun oppleve mildt ubehag.
Det er selvsagt ingen garanti, det vet jo jeg også. Hadde jeg for øvrig visst da, hvor ille bivirkningene faktisk kunne bli, så ville jeg aldri «gamblet» på om jeg var en av de heldige som slapp unna bivirkningene – Det er det ikke verdt, slik jeg ser det.
Så mitt personlige råd, etter en helvetes egenerfaring, er at det er kjempeviktig å tenke seg nøye om før man begynner med medisiner. Man må virkelig veie eventuelle bivirkninger opp mot ubehaget man har ved depresjonen alene. For meg så ble bivirkningene mye verre enn hva medisinene skulle hjelpe meg med i utgangspunktet.
Jeg ville også krevd god informasjon i forkant av oppstart på medisinene. I tillegg ville jeg krevd tett oppfølging med lav terskel for en krisetime/krisehjelp hvis noen av de alvorlige bivirkningene skulle oppstå!
Her er noen lenker om SSRI/SNRI preparater, bivirkninger og seponeringssyndrom:
Felleskatalogen: Pakningsvedlegg for venlafaxin
Tidskrift – Den Norske legeforeningen: Seponeringssyndrom etter bruk av selektive serotoninreopptakshemmere
Referanse (1): nki.no – SSRI, SNRI